Året åpningsfilm på BIFF er årets største sci-fi-hype. Erik Tandberg, Norges mest kjente romekspert og mannen som kommenterte månelandingen for NRK i 1969, var tilstede på åpningsforestillingen. Ifølge ham er Gravity den filmen han har sett med mest presis og realistisk framstilling av livet uten tyngdekraft. Foruten håret til Sandra Bullock, som alltid så for pent ut, mente han.
Kort fortalt, og det er ikke så vanskelig ettersom manuset er noe… tynt, så er plottet som følger: Clooney og Bullock er sendt opp til ISS for å reparere Hubble-teleskopet. Clooney spiller den erfarne astronauten Matt Kowalski, og er den samme karakteren han stort sett alltid gjør. Bullock spiller den uerfarne, men briljante ingeniøren Ryan Stone som er på sin første romreise for å redde notorisk problematiske Hubble. Som en kjedereaksjon på at russerne skyter ned sin egen satelitt blir amerikanerne truffet av en dramatisk storm av romsøppel, som ødelegger alt på sin vei og etterlater astronautene alene igjen. I kampen mot minskende oksygen, den stadig returnerende romsøppelstormen og den problematisk fraværende tyngdekraften, følger vi Stone og Kowalskis forsøk på å overleve.
Filmen er en effektiv thriller og visuell konfekt. Teknikkene som er brukt for å skape den svimlende følelsen av vektløshet er banebrytende, og det er umulig å ikke kjenne ubehaget fysisk på kroppen i filmens første minutter der Bullock spinner og spinner og spinner. Ensomheten av å være alene i rommet hugger også tak i deg. Det er i tillegg den mest effektive bruken av 3D jeg har vært borti, der dette romsøppelet føles faretruende nærme å hugge av deg hodet. Det er også dette som har skapt hypen rundt filmen, det tekniske og visuelle, og her lykkes den med bravur. Men å sammenlikne dette med Kubrick, som enkelte gjør, er å dra det uforståelig langt.
Et umiddelbart ønske som melder seg i løpet av filmen er at de hadde brukt tyve sekunder av CGI-budsjettet til å hyre inn en ny manusforfatter. For herre min hatt, dette er tynne greier. Greit at Clooney spiller seg selv, og at Bullock som vanlig er den sarte og sårbare som bærer med seg en tragisk skjebne, det seiler filmen greit på fram til et visst punkt. Det punktet er et gripende øyeblikk når Bullock har gitt opp, når hun forsoner seg med sin skjebne og er klar for å dø alene i rommet. Derfra og ut er det litt usikkert hva som har skjedd på manussida. Det tar et kvantesprang over fra det vare, tragiske og vakre, inn i det klissete, klisjéfulle og kleine, vi snakker Independence Day-proporsjoner av kleinhet, og casting-bommen slår ut i full blomst. Av naturlige årsaker er det Bullock som må ta denne støyten.
Det er vanskelig å unngå åpenbare sammenlikninger med andre “kvinne i rommet i overlevelsesmodus”-roller når man ser Gravity, dessverre for Bullock. Weavers og Rapaces rolle-tolkninger i henholdsvis Alien-filmene og Prometheus står som bautaer i filmhistorien, og selv om Bullock delvis er unnskyldt ved at hun har et betydelig tynnere materiale å spille på her, så faller hun kraftig igjennom. Vi tror ikke på hennes febrilske forsøk på å overleve eller monologen hun har med seg selv. Hun klarer ikke å bære filmens andre halvdel alene, og hun går bokstavlig talt ned i flammer.
Det er altså to store problemer her som undergraver filmens appell til oss som lengter etter bedre kvinneroller på film: den ene er selve manuset, den andre er Bullocks rolletolkning.
Det er synd, fordi det er ikke mange slike kvinneroller å ta av, og spesielt ikke i blockbustere som ikke handler om såkalte “kvinnetema”, og en sterkere skuespiller ville ha brakt denne filmen opp på et annet nivå. Med endel modige manusjusteringer kunne det ha blitt noe minneverdig. Hva med å drite i å la den eplekjekke kjekkasen ofre seg for at den sarte kvinnen skal overleve? Hva med IKKE å insistere på en minutterslang, usaklig scene av Bullock i hotpants? Hva med en kvinnerolle som drives av noe annet enn morskjærlighet og/eller -sorg? Agh. De siste minuttene av filmen vil jeg helst unngå å skrive om, så vonde er de å se på. 3D gjør ikke saken bedre.
Igjen – Kubrick har ingenting med dette å gjøre. Det ligger lite mellom linjene her, alt males med bred pensel og etterlater ingen undring, og selv om de begge foregår i rommet, så eksisterer de ikke i samme univers. Kubrick ville snudd seg i grava, dog kanskje sikla litt på effektmakeriet.
Regissør Alfonso Cuarón fra Mexico har laget storfilm før, blant annet Children of Men (2006), og den ypperlige Og Mora Di Også (2001). Interessant nok inneholder disse svært sterke og gode kvinnelige karakterer, som gjør Gravity om mulig enda mer frustrerende. Tenk om han hadde brukt Julianne Moore i stedet, og kanskje ikke latt Clooney få være med på manussida. Jeg gleder meg allerede til remaken.
Deprimerende nok, er følgende talende for hva som ble hengede igjen etter dette eposet er en samtale jeg hadde med en venn etter filmen. Han fortalte at han og kompisene hadde “endt opp med å diskutere lårene til Sandra Bullock. De var svære!”. Akk.
