Party Girl er en fascinerende film som utydeliggjør grensene mellom fiksjon og fakta, og setter spørsmålstegn ved det normale og respektable livets antatte overlegenhet.
Angélique (Angélique Litzenburger) har jobbet som stripper hele sitt voksne liv. Nå drar hun på årene, og får ikke lenger like mange kunder som de yngre jentene på strippeklubben – til tross for at hun nok er nærmere gjennomsnittsklientellet i alder. Hun oppsøker sin tidligere svært så trofaste kunde Michel (Joseph Bour), og det ender med at han frir til henne. Angélique er i tvil, men ser muligheten til å forlate en hverdag som hun kanskje er for gammel til, til fordel for et mer passende og respektabelt liv for en dame på hennes alder. Hun bruker bryllupsplanleggingen som anledning for å ta kontakt med sine mer eller mindre distanserte eller fremmedgjorte barn, som alle er glade for at hun prøver sitt beste, som de sier. De ser at hun tar seg sammen og prøver å leve et mer normalt liv, slik en mor og bestemor kanskje helst burde.
Men er det å forlate strippeklubben for å bli pensjonistfrue virkelig det rette valget for Angélique, eller er dette mer et forsøk på å passe inn i det idealet som andre ønsker for henne, som hun aldri har passet inn i tidligere? Angélique sliter med overgangen til sitt nye liv, og Michel har kanskje fått litt mer enn han var forberedt på å håndtere.
Party Girl er en fascinerende film på mange måter, og mye av det er takket være hovedrolleinnehaver Angélique Litzenburger, som visstnok her spiller en fiksjonalisert utgave av seg selv. Litzenburger balanserer skråsikkerhet og usikkerhet på en strålende måte, og gjør karakteren Angélique til noe langt mer enn en avdanket gammel dame som har sett sine bedre dager. Man ser aldri Angélique selv strippe i filmen, men de fleste av hennes kollegaer får sjansen til å svinge seg rundt stanga. Dette er kanskje ikke en film som problematiserer selve strippingen på noe eksplisitt vis, men det er samtidig herlig befriende hvor totalt demystifisert strippeopptredendene blir her, i motsetning til svært mange andre filmer som viser fram stripping og strippere. I tillegg blir strippingen, som går så konkret på spesifikt fysiske verdier, her brukt til å illustrere et langt mer universelt spørsmål: hva skal det bli av oss når vi blir gamle? Vil vi, eller kan vi, fortsatt være den samme personen med de samme verdiene, vil det i det hele tatt være mulig? Og hvilken verdi vil vi som personer inneha for omgivelsene den dagen vi legger vårt livsverk på hylla? Angélique er svært nervøs for å slutte å jobbe, som for øvrig ser ut til å bli tatt som en selvfølge i det hun skal gifte seg.
Er det strippinga som definerer Angélique som person, og gjør den det i større grad enn andre jobber ville ha gjort? Jeg, som mange andre, har nok flere fordommer mot strippere enn mot svært mange andre yrkesgrupper. Noen blir avkreftet her, og noen blir bekreftet; men det er deilig å se at strippinga bare er én del av Angélique sitt liv. Hun blir til en viss grad definert av jobben sin og det stedet hvor hun har jobbet, antageligvis, gjennom årtier – men det er da vel bare naturlig. Det er ikke typen arbeid som definerer henne, uansett hvor uglesett yrket hennes er.
Jeg tolker også Party Girl som et aldri så lite oppgjør med den romantiske idéen om det usannsynlige paret som kan takle alle vanskeligheter i verden bare de har bestemt seg for å være sammen. For, uten å røpe hvordan det hele går til slutt, så er det åpenbart at dette er et forhold med store utfordringer, og der begge parter er langt eldre enn de man ofte ser i lignende situasjoner på film.
Et lite skår i filmgleden er det at filmen avsluttes til tonene av sangen jeg går ut fra at den har tatt navnet sitt fra, som bygger opp under klisjéen om at “alle” jenter eller damer som er utagerende på fest og tar opp mye sosial plass, egentlig bare gjør det fordi de har knuste hjerter og drømmer. Utover akkurat dette irritasjonsmomentet er dog Party Girl en meget severdig film med en hovedrolle som blir hos deg.
