«Sometimes the legend is not the whole story». Når livet til en kjent historisk figur skal omgjøres til film, er sannsynligheten stor for at denne setningen dukker opp i filmtraileren. I dette tilfellet er den hentet fra traileren til Diana (2013), og i løpet av dens to minutter har en på ingen måte fått et bedre inntrykk av historie. Legenden har snarere blitt bekreftet en gang for alle. Nemlig hvordan en god og vakker kvinner valgte kjærligheten framfor nasjonen, og fikk et altfor kort og tragisk liv. «Biopic-sjangeren» har vært standardvare i Hollywood siden talefilmen oppsto. Historiske oppfinnere, kunstnere og statsmenn har siden befolket lerretet, ofte gjennom et konvensjonelt filmspråk og med innhold rett ut av historiebøkene. Episk filmmusikk, perioderiktige kostymer, og scener som viser hvordan individet trosser sin egen samtid for det protagonisten tror på, er andre kjennetegn. Sjangeren ender ofte med å vektlegge betydningen personen har hatt for dagens samfunn, og er godt representert under Oscar-utdelingen. På sitt mest forutsigbare er det en sjanger skreddersydd menn og deres bidrag til verden. Så hva skjer med filmspråket når en kvinnes liv står i sentrum for handlingen?
Kvinner på dagsorden
Det de siste årenes «biopics» eller historiske fiksjonsfilmer om Prinsesse Diana, Grace Kelly (Grace of Monaco 2014), Coco Chanel (Coco Before Chanel 2008) og Marilyn Monroe (My Week with Marilyn 2013) har til felles, er at disse kvinnene var mye fotografert i sin levetid, og utøvde stor innflytelse på motebildet. 
Dette var kvinner som befestet sin posisjon i offentligheten først og fremst på grunn av utseendet, og filmene om deres liv vil dermed dedikere seg til dramaet bak den glansfulle fasaden. Store deler av filmtraileren til My Week with Marilyn er klippet til lyden blitsen til pressefolkene lager, et virkemiddel for å forsterke brutaliteten i å være verdenskjent og uten kontroll over eget liv. I en lyseblå drakt spør Grace Kelly (portrettert av Nicole Kidman) med mild desperasjon i stemmen: «I can be a mother and a wife and hold down two jobs without the people getting too upset, can’t I?». Kvinner har historisk sett ikke blitt oppmuntret til å sette dagsordenen slik som menn. Dette betyr at filmer som gir dem rollen som fullverdige protagonister, ikke alltid oppnår å gå imot tendensen til å forstå kvinners liv i offentligheten som en kombinasjon av skjønnhet og maktesløshet.
I can be a mother and a wife and hold down two jobs without the people getting too upset, can’t I?
Ufarliggjort kvinne
Når den historiske kvinnen verken er skuespiller, kongelig eller moteskaper, ender hun ofte opp i en retorikk som ufarliggjør hennes utmerkelser i et mannsdominert miljø. Samtidig bygger karakterens indre konflikt nettopp på motstanden hun får fra omgivelsene. The Imitation Game (2014) har riktignok matematikeren Alan Turing som protagonist, men forteller også om kryptologen Joan Clarke (spilt av Keira Knightley) i fortellingen. Hun introduseres i scenen der Turing skal teste ut mulige kandidater til det britiske militærets kryptografigruppe, og humoren ligger i hvordan Clarke knuser alles fordommer med rette svar på kortest mulig tid. Spenningen som siden bygger seg opp mellom Joan Clarks ambisjoner og forventningene samfunnet har til henne som kvinne, blir en lettkjøpt problematikk når den så ikke utforskes dypere.
Legenden Meryl Streep
Amerikanske Meryl Streep er en skuespiller som gjennom hele sin karriere har spilt kvinneskikkelser fra ulike historiske perioder. I et nylig intervju gjort med den britiske skuespilleren Antony Sher med The Guardian, ble han spurt hvem som skulle spilt ham i filmen om hans liv. «Mery Streep, hun kan gjøre hva som helst», svarte Sher. Fra Margaret Thatcher til Julia Child, knytter Streep seg til kvalitetsprosjekter som får fram hennes evner som skuespiller. 
Hennes tilstedeværelse gjør også at filmene oppnår å kaste litt mer lys enn vanlig over elementene som utgjør kvinners virkelighet. Til høsten spiller hun sufragetteleder Emmeline Pankhurst i filmen Sufragette, som handler om britiske kvinners kamp for stemmerett. Filmen representerer også et skifte fra de historiske filmene som tar for seg protagonisten fra vugge til grav, til filmfortellingen som konsentrerer seg om et smalere utsnitt fra livshistorien. Dette åpner for en friere tolkning av karakterene og tematikk, og frigjør materialet i større grad fra historiebøkene.
Individet i fokus?
Hva er det som avgjør potensialet til en biografisk film: livet til individet som skal portretters, eller perspektivet filmskaperne velger å formidle gjennom? «Biopic-sjangeren» har lenge vært reservert livene til ”store hvite menn”, og har slik utviklet et filmspråk spesialtilpasset en viss type fortelling. Skal en kvinnes liv og virke ta plass i sjangeren, må et kritisk feministisk blikk, og en kreativ og bevisst bruk av virkemidler til for at karakteren og historien skal oppleves som noe annet enn et offer for sin tid. Frida (2002), filmen om den meksikanske kunstneren Frida Kahlo, lar kunstverkene hennes i stor grad styre filmens visuelle uttrykk. Dette spiller videre på framstillingen av Kahlo (Selma Hayek) som en kvinne som rev ned skillet mellom kunst og virkelighet filmen fungerer like mye som fiksjon som et historietro portrett av en kjent kunstner. I sjangerens kjerne ligger muligheten til å granske et levd liv, problematisere identitet, og muligens skape en større forståelse for forholdet mellom individ og samfunn. Men disse ambisiøse sidene av sjangeren blir ofte nedprioritert.
Da det ble kjent at den britiske skuespilleren Eddie Redmayne skulle spille transkvinnen Lili Elbe i Tom Hoopers The Danish Girl, reagerte mange på at når en faktisk hadde muligheten til å ansette en transkvinne i hovedrollen, var det allikevel en kjent cismann som fikk den. Rollen kommer nesten ferdiglaget for flere prisnominasjoner, og viser igjen hvordan Hollywood velger å tone ned kontroversielle prosjekter med trygge rollebesetninger.
#filmherstory
«Biopic-filmen» har allikevel potensial til å rokke ved aksepterte sannheter bare uti fra hvem den baserer seg på. Kvinner utelatt fra historiebøkene kan plutselig få anerkjennelse for hvem de var og hva de gjorde. Å lage film om livet til en person som for femti år siden ville vært en statist i en film om en heroisk hvit mann, er i dag et sterkt nok grep som tar eierskap over en sjanger som tidligere har ekskludert og stigmatisert gjennom sitt snevre valg av hovedroller.
I løpet av de neste årene skal flere svarte kvinner få livene sine behandlet på film. Blant disse er Josephine Baker, Bessie Smith og Harriet Tubman. Bessie er en tv-film som premierte i vår, og tar for seg de første årene til den legendariske blues-sangeren Bessie Smith. Smith spilles av Queen Latifah, som også er en av filmens produsenter, og har Dee Rees som både regissør og manusforfatter. ,Når slike satsninger også har kvinner i sentrale produksjonsroller, er det ikke bare filmprosjektene som blir mer varierte og inkluderende, men også filmbransjen.
Våren 2015 oppfordret flere kvinnelige regissører og kritikere twitter-brukere til å foreslå historiske kvinner som temaet for kommende filmer. Hashtaggen #FilmHerStory har satt lyst på en industri som heller lager to filmer om Steve Jobs enn en film om en spennende, ukjent kvinne. Vi klarer oss også med færre filmer om prinsesser og moteikoner, ofte fordi legenden ikke er interessant i det hele tatt.
