Det tre år lange forholdet mellom Fanny Brawne og den engelske poeten John Keats er en av de virkelig store kjærlighetshistoriene i engelsk litteratur, men den ble ikke kjent for allmennheten før et tiår etter Brawnes død i 1865 da Keats’ kjærlighetsbrev til henne ble publisert. I 2009 kom Jane Campions film om poeten – en film som virkelig yter sitt poetiske materiale rettferdighet. Med sin eleganse og subtile sjarm er den en liten ode i seg selv.
A thing of beauty is a joy for ever:
Its loveliness increases; it will never
Pass into nothingness
“The beginning of your poem has something very perfect” sier Fanny (Abbie Cornish) til Keats (Ben Whishaw) om hans dikt ‘Endymion’, før hun forteller ham at resten av diktet ikke er like bra. Dette er ikke bare en kritikk av Keats’ poesi, men også en beskrivelse av hans liv: det var best i begynnelsen, og den bekymringsfrie ungdomstiden full av kjærlighet og livslyst var hans Endymion-øyeblikk. Da han nærmet seg midten av 20-årene tok sykdommen over og tappet ham for livskraft, før han til slutt døde nedbrutt og fattig i troen på at hans poetiske prosjekt hadde mislykkes. Lite visste han om at han 200 år etter sin død skulle være en av de mest anerkjente og elskede poeter fra den engelske romantikken.
Jane Campions film, som bærer samme tittel som Keats’ mest kjente dikt til Fanny, er en hyllest til livet, kjærligheten og poesien – og Keats selv. Andrew Motions omfattende biografi om poeten danner det biografiske bakteppet for historien, mens Keats’ dikt og brev til Fanny er hennes kreative kildemateriale. Selv beskriver Campion filmen som en ballade, eller et slags narrativt dikt. Det starter med den vakre og selvsikre Fanny som sammen med sin mor (Kerry Fox), bror (Thomas Brodie-Sangster) og søster (Edie Martine) er på vei for å besøke Keats og hans mer velstående diktervenn Charles Brown (Paul Schneider) for første gang i 1818; og som ender med Fannys bunnløse sorg etter å ha mottatt budskapet om Keats’ død i Roma i februar 1821. Det som starter med livslyst ender som en elegi.
Fanny er realisten, Keats er drømmeren. Mens Fanny forholder seg til livets rasjonelle sider og ser verdien i det å mestre praktiske ting som å designe og sy klær, er Keats den romantiske visjonæren som konsentrerer seg om livets mer metafysiske sider. Han håper å kunne livnære seg av poesien, men kunstens vei er som kjent lang og tornefull. I Bright Star film møtes de to over en felles interesse og forståelse for poesi. Fanny blir nysgjerrig på den enigmatiske poeten som etterhvert blir hennes nabo i frodige Hampstead. Forholdet mellom de to utvikler seg fort, og preges av akkurat den typen romantisk kjærlighet som denne periodens poeter var så opptatt av. Campion lar faktisk sine hovedpersoner resitere poesi til hverandre, men uten at det oppleves kunstig og påtatt. Det er en prestasjon i seg selv, og et sant vitnesbyrd om hennes nærhet til sine karakterer og sitt materiale.
Abbie Cornish gjør en nydelig figur som Fanny Brawne – den vakre, beskjedne og oppvakte unge kvinnen som inspirerte så mye av Keats’ poesi. Fanny lar seg besnære og underholde av Keats’ poetiske ambisjon og lekne vesen, men er samtidig tro mot sine egne mer verdslige evner som designer og syerske. I Fanny møtes den åndelige og den virkelige verden, og Cornish portretterer henne med en tilstedeværelse og en varme som gjør at man både forstår og tror på henne når hun faller for sin talentfulle, men fattige nabo som vet hun aldri kan forlove seg med. Ben Whishaw, på sin side, er John Keats. Han besitter en sann kunstners uanstrengte eleganse og iboende mystikk. Samtidig er han både morsom, sjarmerende, barnslig selvbevisst – og er ansvarsfull og ansvarsløs om hverandre. Whishaw har de smale hoftene, det rufsete håret og det fokuserte blikket til en rockestjerne der han rusler rundt i hagen i Hampstead mens han resiterer strofer fra ‘La Belle Dame Sans Merci’ høyt for seg selv. Han er en slags romantikkens Bob Dylan.
Bright Star er en intelligent og svært godt komponert film. Det lesses ikke på med effekter, dramatisk musikk og annen staffasje. I stedet lar Campion menneskene og dialogen stå i sentrum, og pakker det hele inn i et glødende og malerisk fargespekter. Nesten hele filmen finner sted i landlige Hampstead, med korte innslag fra de travle gatene i Kentish Town og en forlatt Piazza di Spagna i Roma. Alt er rent og enkelt, for Campion tillater seg aldri å pynte. I stedet lar hun sitt publikum få lytte på stillheten og nesten-stillheten, som for eksempel fuglesang, vinden i trærne og skritt på skogsstier. Det er noe diskret og nedtonet ved Campions cinematografi. Ikke bare kler det filmen godt, men man unngår også all form for melodrama, især i scenen hvor nyheten om Keats’ død i Roma når Brawne-familien.
Campions film er både ektefølt, gripende og vakker å se på. Det er en verdig ode til geniet som var John Keats, og både han og hans poesi behandles med den ytterste respekt. I tillegg menneskeliggjør Campion Fanny Brawne på en måte som ingen tidligere har gjort, med unntak av Keats selv i brevene han skrev. Avslutningsscenen er Fannys alene der hun går sørgende gjennom et vinterlandskap mens hun resiterer diktet Keats skrev til henne, ‘Bright Star’, i sin helhet. Men det ender ikke der, for rulleteksten akkompagneres av Ben Whishaws stemme som leser ‘Ode to a Nigtinggale’. Og den er verdt å få med seg.
