Christin W. Sandnes er for mange bedre kjent som Fru Ekkel. På Montages-bloggen ekkelt.no jobber hun iherdig for å bringe alt av ekle filmer til folket. I stedet for å belønne filmer med stjerner eller terningkast, blir filmene på Ekkelt rangert etter ekkelhet med antall tentakler. Jeg er selv stor slasher-entusiast, og var selvfølgelig solgt med en gang jeg kom over denne bloggen, via twitter. Men Ekkelt er ingen splatterblogg, selv om det var lett å tenke i alle fall for meg.
Hva definerer Fru Ekkel selv som ekkelt? Hva er det som gjør at en film kvalifiserer til å få tentakkel-behandlingen?
–For meg handler det ekle om stemninger og det psykologiske, og om alt som er litt “rart”. Litt på siden av sånn ting burde være, sier Christin. Hun drar fram filmer som Repulsion, The Tenant og Session 9 som eksempler:
–I disse filmene handler det om vanlige mennesker som mister seg selv. Det er noe av det ekleste som fins.
Samtidig har hun også egne innlegg om for eksempel ekle musikkvideoer, The Truman Show og animasjonsfilmen When the Wind Blows. Christin har altså klart å finne et i utgangspunktet snevert konsept for å se på filmer, og utvidet det til å favne om veldig mye mer. Det har blitt til et veldig rendyrket konsept, hvilket åpenbart er en styrke i den vanvittige jungelen av blogger som fins der ute.
–Det ekle er en nisje som folk kanskje ikke visste at de var interessert i, sier Christin. Hun mener allikevel at det ekle er noe som angår alle. Det ekle fins i alles liv.
Ekkelt ble startet opp rundt jula 2011, ut fra et ønske om å dele og få utløp for de mange tankene om ekle filmer. Hennes eget behov for å formidle visse stemninger i film sto hele tiden i fokus, og er en av drivkraftene bak den hyppig oppdaterte bloggen. Prosjektet startet som en videoblogg, men det ble bare til to videoinnlegg før det ble klart at det tok for lang tid med tanke på alt som skulle deles. Det var da tre faktorer ved filmene som ble vurdert av Fru Ekkel: hjernefaktor (det psykologiske), grisefaktor (det… grisete), og det hun kaller preghetsfaktor – altså hvor mye det ekle i filmen går inn på deg og preger deg.
Nå er Ekkelt kun skriftlig (i alle fall foreløpig, sier Christin), og tentaklene har kommet til. I tillegg pleier siste del av omtaler å handle om de aller ekleste scenene eller delene av filmen. Ikke fritt for spoilers altså, men kanskje det er like greit – som Fru Ekkel selv er inne på i anmeldelsen av The Bunny Game, er det visse filmer man rett og slett ikke trenger å se. Da kan det være kjekt å ha en Fru Ekkel som ser dem for oss.
–Jeg mener at folk med sarte sjeler egentlig ikke burde se noen av filmene jeg skriver om. Jeg pleier å gi en slags advarsel hvis det er en ekstra voldsom film, som for eksempel med The Bunny Game, men mange lesere blir jo bare mer tiltrukket og fascinert av filmen jo mer jeg advarer mot den. Vi mennesker er sånn: ber noen deg om ikke å trykke på den røde knappen, er den røde knappen alt du klarer å tenke på, og det blir som et magnetfelt. Sånt har i alle fall alltid hatt en sterk effekt på meg!
På spørsmål om hva hun selv tror at tiltrekker lesere til bloggen hennes, nevner hun igjen at ekkelhet har noe for alle – det pirker i noe i en, som gjør at man blir nysgjerrige. Dessuten er film et “trygt” medium hvis man skal forholde seg til det ekle og ubehagelige: for det første velger man selv å oppsøke det, i filmens kjente og trygge rammer, og man får holdt avstand på sine egne premisser.
–Det er viktig å kunne holde avstand. Jeg er også en følsom person som trenger avstand til det ekle, og jeg prøver også å være litt personlig på bloggen min når jeg anmelder filmer.
Denne avstanden er vel kanskje også det som gjør det mulig å få utløp for visse stemninger eller tanker innen filmen. Det lages veldig mye ekkel film, og Christin tror at det med å kunne teste seg selv, både som publikum og som filmskaper, innenfor filmens kjente rammer er en hovedgrunn til dette:
–Det er mye man trenger å få utløp for på en eller annen måte, og da kan filmen være én måte å få det ekle ut av systemet. Men for meg handler det også om at jeg synes det er spennende å se hvordan de forskjellige filmene/reggisørene/skuespillerne formidler ekle stemninger til lerrettet, og dermed til meg, og hvordan jeg takler det.
Etter at Ekkelt hadde en startperiode på blogg.no, hvor Fru Ekkelt aldri helt traff sitt publikum, er bloggen nå hjemme hos Montages.
–Jeg sendte en mail til Montages etter å ha sett en reklame på kino. For meg var det en måte å få et litt mer voksent publikum, som kanskje hadde litt mer av de samme referansene på plass som jeg har, sier Christin.
Og hva byr framtiden på for den ekle bloggen?
–Jeg har lyst til kanskje å skrive litt om komedie etterhvert også, for det er jo viktig med uventede elementer i det ekle. Siden Ekkelt har blit mottatt så godt, vil jeg selvfølgelig også fortsette å levere i samme gata og prøve å holde variasjonen og intensiteten oppe. Som før vil jeg alltid prøve å pirre leseren, få dem interessert i filmene jeg skriver om, uten å spoile alt for mye…
Vi ekkelt-fans gleder oss til mye, mye mer ekkelt stoff så snart Fru Ekkel vender tilbake fra en velfortjent sommerferie!
Bilde tatt av Trine Lybekk – trinefaktor.no
