Silje Salomonsen ramler ned i et kaninhull fylt med rogalandske dophuer, umenneskelig gjeld som aldri blir nedbetalt, og drømmer om et annet liv.
Jenny (Salomonsen) og kjæresten (Fredrik S. Hana) er småkriminelle som lever av å frakte og selge hasj, tyvgods og andre relativt sett harmløse ting de kommer over. En kveld mens de sitter og venter i skogen på at et oppdrag skal begynne, forteller Jenny at hun er gravid. Kjæresten svarer med å gi henne en stjålet giftering med inngraveringen “Din Ken-André”. De er lykkelige, og i noen få minutter kan man nesten forvente den koselige filmen som tittelen hinter til. Men så begynner det tilsynelatende uskyldige oppdraget deres.
Paret bryter seg inn i et drivhus for å hente en pose med hasj for kameraten de jobber for, Ådne (Vegar Hoel). Posen med hasj viser seg å være en sekk full av heroin, og det viser seg fort at det er flere som vet om at den ligger der i drivhuset og venter på å bli plukket opp. Det hele ender med at Jenny skyter en inntrenger som dør på stedet, mens hennes egen kjæreste ligger livstruende skadd på bakken.
Mor, far, barn?
Jenny føder en datter. Derfra bærer det rett i kasjotten. Vi får se bilder av Salomonsens gigantiske, blå øyne som stirrer ut i lufta i fengselet, mens datteren vokser opp på utsiden: en baby som stavrer seg gjennom snøen, ei lita jente som leker, et skolebarn som står i sommerkvelden og lytter – og venter? Merete vokser opp i fosterfamilie, men hun og mamma Jenny har kontakt. De begynner å tilbringe tid sammen for å bli kjent da Jenny kommer ut av fengsel, og dette usigelig skjøre og vakre forholdet blir hele sentrum for Jennys tilværelse.
Men fortiden har ikke forsvunnet, selv om Jenny tror hun har betalt sin gjeld gjennom å sone straffen sin. Kort tid etter at hun slipper ut treffer hun på en utrivelig type (Egil Birkeland) som sier at han kjenner noen som skylder henne bank. Det blir bank, det blir trusler mot henne selv og Merete, og det blir en retur til de aller minst hyggelige delene av Jennys fortid. Hun må jobbe for den sannsynligvis psykopatiske Tønder i et (sannsynligvis nytteløst) forsøk på å kjøpe seg fri.
Eventyrprinsesse Silje
Mye av kraften i denne filmen ligger nok nettopp i det at Silje Salomonsens utseende er ganske langt fra de fleste stereotypiske forestillinger om små-gangstere; hun er spedbygd, med digert blondt krøllehår og blå øyne til å drukne i. Det er ikke vanskelig å forstå eller forsvare regissør Østin Ommundsens valg om caste sin egen kone i hovedrollen – heller ikke at han har valgt sin egen datter (Salomonsens stedatter), Iben Østin Hjelle, til å spille Jennys datter. De har en utrolig fin kjemi seg imellom. Østin Hjelle er perfekt som den litt nervøse, men veldig hengivne, datteren. At filmen i bunn og grunn kan oppfattes som regissørens hyllest til sin fru føles også helt greit, når hans fru er så talentfull som hun er.
Uansett om hun slåss, selger dop eller maler en eventyrskog på veggene på Meretes rom, er Salomonsens Jenny fullstendig troverdig. Det fins ingen overspilling her, men hun er heller ikke redd for å dra fram ekte følelser når en scene krever det. Østin Ommundsens regi, foto, klipp og manus bringer fram det aller beste i hennes skuespill. Og ikke alt er bare teknisk: under innspilling er det en scene der Jenny skal kaste gifteringen sin i en innsjø, for så å angre og prøve å finne den igjen i det grumsete vannet. Østin Ommundsen overtalte Salomonsen til å kaste uti sin egen giftering, for å være sikker på at hun faktisk ville gi alt for å finne den igjen.
Eventyrland er en film om hvor uoverkommelig vanskelig det kan være å la fortid være fortid. Etter flere år bak murene vil Jenny fortsatt ha den samme framtiden, med samme mann og barn, som hun ville før alt gikk til helvete, som om ingenting av det egentlig hadde hendt. Dette er en historie om hvor langt din egen totale desperasjon kan drive deg, og hva du kan være i stand til å holde ut av faenskap når du har en drøm eller et mål tydelig foran deg. La oss bare håpe at Jennys drøm faktisk ble virkelighet til slutt, til tross for den svært åpne slutten. Jeg håper dessuten at vi får se langt mer av Salomonsen på det store lerretet i årene fremover – det har hun fortjent.
