Den første BD-utgivelsen fra Norsk Filminstitutt er stumfilmen Fante-Anne.
Da den brune konvolutten med BD-utgaven av Fante-Anne dukket opp i postkassen min på lørdag gikk det opp for meg, selv om det er en klisjé, var det faktisk et stykke norsk filmhistorie jeg stod med i hånden. Fante-Anne er nemlig den første norske filmen som tok i bruk profesjonelle skuespillere.
Filmen står også på listen over ”100 norske filmer du bør se”. Dette er en av grunnpilarene i norsk film, det spiller ingen rolle om jeg synes selve filmen er bra eller dårlig, alle filminteresserte med respekt for seg selv, ser slike historiske innspillinger med jevne mellomrom.
Historien handler om tøffe lille Anne og litt mer puslete Haldor, som stadig blir dratt med av Anne på pøbelstreker. En dag, da Anne har lurt med seg Haldor til bekken, får Anne kjeft av barnas mor, som avslører at Anne er en ”løsunge” familien har tatt til seg. Knust søker Anne trøst hos gårdsgutten Jon, som forteller Anne hvordan hun kom til gården. Han hadde funnet moren til Anne død på låven, og levert Anne som da var baby til gårdsfolket på Storlien.
Filmen tar deretter et hopp inn i fremtiden, Anne, Haldor og Jon har blitt voksne, og handlingen utvikler seg i retning trekantdrama. Jon frir til Anne og blir avvist, Haldor frir til Anne, men Haldors mor overbeviser Haldor om at han heller skal velge Margit, at Anne ikke er bra nok for han. Fortvilt setter Anne fyr på huset som bygges til de nygifte. Jon tar på seg skylden for brannstiftelsen og blir sendt bort til soning. Da han slipper ut drar Anne og Jon til Amerika.
Fante-Anne er en film fra æraen der kvinner var regnet som “litt sinnsyke” om de ga uttrykk for følelser. Dette har regissøren brukt bevisst. Karakteren Anne blir ikke lei seg når Haldor skal gifte seg med Margit. Hun blir så rasende, og gal av sorg at hun brenner ned huset til de nygifte. Hun er så absolutt definert av, og avhengig av mennene rundt seg, først av Haldor, som barn. Hun bruker pysete Haldor til å hevde seg som menneske og bli “sterk”. Som voksen er hun mer avhengig av mannen, noe som gir grunn for det irrasjonelle reaksjonsmønsteret hennes, og også det at gårdsgutten Jon føler at han for andre gang må gripe inn for å redde Fante- Anne, og tar så skylden for brannstiftelsen. I bunn og grunn, er Fante-Anne rett og slett avhengig av støtten og omsorgen fra det motsatte kjønn.
Restaureringen av Fante-Anne inkluderte blant annet Kringkastingsorkesterets nyinnspilling av filmmusikken, og i tillegg har filmrullen fått en digital overhaling. Selve filmen er inspirert av nasjonalromantiske tema, med stereotypisk norsk natur, bunader og tradisjonsrike bekledninger på både kvinner og menn. Handlingen har kanskje ikke den kraftigste røde tråden, men film var et forholdsvis nytt konsept i Norge på tidlig tjue-tallet, og manusforfatter, regissør og produsent ble nok en smule oppslukt av ønsket om å klemme ”alt som er norsk” inn den ene timen og kvarteret filmen varer. Uansett, det er en god film å kunne krysse av listen sin, og helt grei søndagsunderholdning.
