Det er ganske vanskelig å gå inn på kinoen med ett åpent sinn, når alt jeg har lest i mediene de siste ukene er hvor nedgraderende mot kvinner, hvor sexistisk og hvor teknisk og politisk ukorrekt en film er. Hvordan Christian Grey i virkeligheten er en paranoid psykopat, og Ana Steele er et voldtektsoffer, hvordan hundre, nei – tusenvis av kvinner verden over boikotter filmen og oppfordrer de som har tenkt seg på kino til å donere billettprisen til tiltak mot partnervold. Prisverdig er det, hvor mye denne filmen engasjerer. Men, etter å ha sittet til rulleteksten flakker over lerretet, kan jeg ikke hjelpe annet enn å lure på hvorfor den engasjerer så mye som den gjør?
Jeg ser, med hendene foran øynene, en dialog, som er så klam, så klønete, og fomlete, at den neppe ville funnet sted i virkeligheten. I hvilket drømmescenario sier helten: «First of all, I don’t make love, I fuck…hard»? Christian Greys (Jamie Dornan) replikker er så umodne, så lite reflekterte at de får Edward Cullen til å oppleves som reneste Shakespeare. Og Ana Steele (Dakota Johnson), som i løpet av filminnspillingen må ha bitt x- antall hull på underleppen sin, som så ut som en druknet Bambi da rollefiguren hennes nådde det såkalte vendepunktet, etter å ha grått seg rød og snørrete, for å innse at hun ikke ville ha noe med fantasillionærsadisten Christian å gjøre.
Kinematografien minner mest om mykporno slik filmen er klippet. Undertøysmodellen Dornan, som fikk overskrifter da han innrømte at han hadde en klausul i kontrakten sin om å slippe å vise frem tissen, viser stort sett alt annet, og Johnson, som er mest kjent for å være avkommet til Melanie Griffith viser det meste, men det er satt sammen på en sånn måte at det er en film jeg nesten kunne sett med min mor uten å rødme noe særlig, sånn sett bort fra den teite dialogen, selvfølgelig.
Sex selger, det er opplest og vedtatt, og det har nok regissøren hatt i bakhodet da denne filmen skulle lages, for innimellom de klamme, klamme sexscenene med enten fraværende eller pinlig dialog, får man se fragmenter av en storyline. En søster, en bror. Mer sex. En mor som føler seg oversett av sin yngste adoptivsønn. Sex igjen. En familiehistorie på hennes side. Enda mer sex. En eksamensseremoni. Også litt mer sex. Det som er interessant, der skuespillerprestasjonene virkelig ligger, er i scenen der Ana ber Christian om å straffe henne, der er stemningen nesten elektrisk, og det er tydelig at begge henter noe fra den lille kimen av kjemi som utvilsomt oppstår når man tilbringer så mye tid naken sammen. Resten av tiden er de så fomlete at om man hadde plassert de på en videregående skole, som tenåringer, hadde fortsatt Dawsons Creek vært mer troverdig enn de to sammen. Min kinodate holdt på å be meg gå ut av salen da hun (Johnson) og han (Dornan) satt i sitt såkalte «businessmøte» og diskuterte mulighetene for anal fisting. Så høyt lo jeg.
Det blir feil å si at jeg ikke skjønner hvorfor denne filmen provoserer. For det gjør den. Man frustrerer seg lett over Anas tafatthet og fullstendige overgivelse til den karismatiske Grey, men når innpakningen blir så klam og klein, så fullstendig pinlig blir det vanskelig å se denne filmen som den feministiske brannfakkelen den har blitt. I beste fall er det en studie i dysfunksjonelle forhold, der man blir kjent med milliardæren som liker å dele ut piskeslag etter å ha selv vært på den mottakende siden av pisken i oppveksten (jfr. de omtalte arrene på brystet hans). Han besøker ikke moren sin. Han sover ikke i samme seng som noen. Han har ikke kjærester, bare underkastede kvinner. Han betror seg til sjåføren sin. Han ble forført av morens venninne som femtenåring.
Er det så rart at Christian Grey er fucka? Egentlig ikke. Har dette noe med BDSM å gjøre? Overhodet ikke. Det handler om sadisten og den lille, redde gutten, og hvordan disse to ikke helt passer sammen i samme, perfekt uthugde vaskebrettkropp. Men, han er litt sjarmerende likevel. Det handler om penger. Bytter du ut det private helikopteret og penthouseleiligheten mot en toroms på Sagene og uføretrygd er han en skikkelig ekkel type, med et snev av gutteaktig sjarm.
En ting har filmen lykkes med. Musikken. Med en gammel traver som Danny Elfman som musikalsk ansvarlig var det nødt til å bli bra. Musikken fanger stemningen bedre enn de middelmådige skuespillerprestasjonene, og musikken er også med på å skape det nervepirrende sluttøyeblikket, som er kraftig nok til at jeg sitter her og tenker: «Faen, da må jeg se oppfølgeren også, da…»
