I den stadig mer travle Pride-måneden hiver flere og flere seg på lasset om å arrangere festligheter. Noen fester, noen synger karaoke, og noen av oss trekker oss inn fra varmen for å se på film i noen dager.
Oslo/Fusion filmfestival satt nemlig 22.-25. juli opp Skeiv Weekend i samarbeid med Cinemateket, og sendte i år et utvalg filmer som fokuserte på skeive kvinner og jenter. På programmet stod XXY (Lucía Puenzo, 2007), But I’m a Cheerleader (Jamie Babbit, 1999), Cecilia (Solvejg Eriksen, 1954), Blå er den varmeste fargen (Abdellatif Kechiche, 2013), Fucking Åmål (Lukas Moodysson, 1998) og et kortfilmprogram.
Skeive klassikere
Programmet viste en bredde i sjanger, stemning og opprinnelsesland. Et tydelig forsøk på å nå ut til flest mulig gjorde at det ikke skulle være umulig å finne i hvert fall en film man fant interessant på programmet.
Som spesielt interessert i skeiv film er det som regel vanskelig å finne film på slike programmer som overrasker eller gjør meg nysgjerrig. De fleste av filmene som går igjen er klassikerne, de man finner øverst på alle «Top 10 LGBT films»-listene man klarer å oppdrive. Det er nødvendigvis ikke et problem – gode filmer er alltid verdt å se igjen. Spesielt But I’m a Cheerleader er en fantastisk god og morsom film, som alle med sans for romantisk komedier burde se, uavhengig av legning.
Den positive overraskelsen
Det er likevel en positiv overraskelse når man finner noe man ikke bare ikke har sett, men aldri en gang har hørt om. Derfor var det ekstra interessant å se Cecilia på programmet, som er Norges første (og til dags dato en av svært få) filmer som handler om skeiv legning. Filmen, datert 1954, var naturligvis ikke eksplisitt, men likevel så direkte som overhodet mulig – den mest minneverdige scenen kom når den tydeligst kodete lesbiske karakteren stirrer i sjalu forakt på Cecilia som danser med kjæresten sin.
Cecilia er ikke nødvendigvis den beste filmen jeg har sett, ei heller sammenlignet med film fra samme periode, men det er likevel en utrolig interessant film med tanke på skeiv historie. Dette var på tiden med interesseorganisasjonen DNF-48 (Det norske forbundet av 1948), hemmelige klubber og total stillhet rundt temaet. Hvordan ble denne filmen til? Hvem så den, og hva tenkte de?
Cinematekene er en skatt nettopp fordi de gir oss disse opplevelsene. Selv om det satt maks 10 stykker i salen får vi muligheten til å hente fram delene av kulturen som ville forsvunnet om kino kun skulle selge billetter.
Derfor blir også oppsetningene av for eksempel Blå er den varmeste fargen lettere meningsløs for min del. Det er en såpass ny og stor film at nesten alle som har interesse av det allerede ville ha sett den, sannsynligvis også på kino. Det er null problem å oppdrive den på nettet eller på platekompaniet.
Manglende transperspektiver
Et større problem, for min del, var mini-festivalens mangel på transperspektiv, og spesifikt film om transkvinner. XXY handler riktignok om en intersex-jente, men den er en utrolig deprimerende og grå film som fokuserer mer på foreldrenes fortvilelse over barnets kroppslige problem. Filmen har et positivt budskap, og ett jeg tror mange ville hatt nytte av å få med seg – det å la barnet kunne velge selv, og til og med velge å ikke velge. Jeg savner like fullt en film som tok for seg mer direkte kjønnsidentitet, og gjerne en som ikke framstilte det som en sorg for alle rundt. Det er for øvrig heller ikke greit at beskrivelsen av filmen på hjemmesidene og bladet til Cinemateket omtalte hovedkarakteren Alex som «hermafroditt», som i dag regnes som et skjellsord. Såpass kunnskap om det man skriver om må forventes at man ikke støter noen man egentlig ønsker å nå fram til.
Det er ikke bare-bare å finne fram til god film om transkvinner, og derfor tror jeg også festivalen kunne ha bidratt til å gi folk som kanskje ikke har de samme ressursene til å finne slik film en god opplevelse. I farten kan Tangerine (Sean S. Baker, 2015) og Boy Meets Girl (Eric Schaeffer, 2014) nevnes.
Det er heller ikke slik at man hadde trengt å bytte ut XXY med en film om transkvinner – det var allerede nok filmer om lesbiske på programmet til at man kunne valgt en slik film enn, for eksempel, Blå er den varmeste fargen.
Kortfilm
Den siste visningen jeg fikk med meg var et kortfilmprogram som skulle vise den morsomme siden av det skeive miljøet, og som i større eller mindre grad fikk til dette. Jeg regner ikke meg selv som svært blyg, men jeg må innrømme at jeg gjerne skulle ha vært advart om de opptil flere filmene som viste eksplisitte og kinky sex-scener. Kink er en naturlig del av det skeive miljøet, men litt større bredde i tema og litt mindre sex hadde vært satt pris på også i kortfilmprogrammet.
Den som virkelig slo an var en herlig liten svensk versjon av Egalias døtre, som parodierte tenåringsdramaet som var så populært på 90tallet, og som definitivt vil få deg til å smile hvis du har sett Fucking Åmål. Girls & Boys (Ninja Thyberg, 2016) er omtrent så konvensjonell som den kan bli – bare at den snudde kjønnsrollene på hodet. Her var det jentene som var nerdene og taperne som ikke fikk pult, og guttene som sminket seg opp og pyntet seg til. Kanskje ikke det mest originale konseptet, men likevel en morsom og innmari søt liten film som festet seg til minnet lenge etter.
Litt for enhver
Som sagt var festivalen tydelig lagt opp til at så mange som mulig skulle finne noe de kunne se. Personlige preferanser til side, var valgmulighetene mange og filmene gode. Også er det fint at det var så stort spenn i nasjonalitet av film – men likevel føles det mangelfullt å ekskludere transperspektiver fra programmet.
Etter denne oppladningen kan man ikke annet enn å glede seg skikkelig til selve festen, og håpe Oslo/Fusion fortsetter arbeidet med å spre skeiv film til folket. Det gjør hvert fall jeg!
