Atomic Blonde (David Leitch, 2017) er en mye omdiskutert film i feministiske sirkler. Markedsført
som en slags kvinnelig James Bond, spiller Charlize Theron den steinharde hemmelige agenten
Lorraine Broughton, som blir sendt til Øst-Berlin rett før murens fall for å få tilbake en omdiskutert
liste som vil bringe alle MI6s skitne hemmeligheter fram i lyset.
Den sterke kvinnen
I stor grad er Atomic Blonde en tvers gjennom typisk agent-film. Det er, tradisjonen tro, slåssing,
skyting, biljakter, pupper og damer som gjelder.
Men det er naturligvis ikke det eneste nevneverdige med filmen. Det som virkelig skiller den fra sine
sjangervenner er hovedkarakteren – som er kvinne. Lorraine Broughton er i stor grad en kvinnelig
versjon av alle mannlige superagenter vi har sett på skjerm. Hun kjederøyker, hun drikker, hun
banner, ljuger, banker opp og ligger rundt.
Og nettopp av den grunn skiller kritikerne seg om filmens verdi. Trenger vi en kvinnelig karakter som
bare er en mann med pupper? Trenger vi å se kvinner mørbanka – og feire det? Trenger vi denne
typen kjønns-spill?
Og i stor grad kan jeg være tilbøyelig til å være enig. I mange filmer blir den «sterke» kvinnen en
stereotyp. Hun skal ha alle egenskaper på en gang – hun skal være kick-ass i høye hæler, hun skal se
ut som en gudinne, være usentimental men samtidig feminin. Black Widow fra the Avengers kommer
umiddelbart til minne
Men Lorraine Broughton, etter min mening, er mer.
Litt som Ripley i Alien (Ridley Scott, 1979) er Lorraine både actionhelt og menneske. Det føles i større
grad som «en actionhelt som tilfeldigvis er kvinne» enn «en kvinnelig actionhelt». Hun har flere lag
enn man med en gang ser, og særlig kommer dette fram gjennom romansen hennes med franske
Delphine Lasalle. Endelig en lesbisk romanse i en film som for en gangs skyld ikke føler som en
softporno for menn! Sensuelt og sikkert noe pirrende for de som er interessert, men ikke
utelukkende seksualisert. Fint er det også å se en sannsynligvis bifil karakter som aldri føler for å si
noe om dette, og forholdet blir presentert på samme måte et forhold mellom en mann og en kvinne i
en slik film ville. Derfor blir det også mer skuffende når den går mot slutten.
Rotete slutt
Etter to akter som henger velfungerende og sjarmerende sammen ender vi derimot opp i et virvar av
plott-tråder som ikke alltid gir mening. Endeløse slåsscener mot udødelige supermennesker,
konspirasjoner man ikke helt klarer henge med på og ikke minst, enda en død lesbe.
Etter en slik befriende framstilling av forholdet føles det som et enda større svik å få servert enda en
død lesbe, drept i gjennomsiktig undertøy. Det kunne også hjulpet noe på dynamikken å ha flere
kvinnelige karakterer generelt. Med tanke på hvor bevisst få kommentarer det var i filmen om
Charlize Therons kjønn, burde det ikke være utenkelig at kvinner hadde større rolle i spiondramaet.
Det som sjarmerer mest med Atomic Blonde, ved siden av den forfriskende lite sentimentale
hovedkarakteren, er bakteppet av den mest spennende tiden i Europa, Berlinmurens fall. Satt til et
fantastisk soundtrack av 80-tallshits, er det lille innblikket vi får inn i en helt spesiell subkultur,
nydelig.
Feilbarlig feminisme?
Filmen er, til syvende og sist, spennende og underholdende, selv om enkelte elementer skuffer.
Audiovisuelt sett er den nydelig og hovedkarakteren er et friskt pust.
Det er vanskelig å kalle filmer enten feministiske eller ikke-feministiske. Filmen har desidert
feministiske elementer men er helt klart ikke laget utelukkende for å være dette – den inneholder et
noe for høyt antall kjælende skudd over pupper og undertøy, og har, utenom Delphine og Lorraine,
generelt få kvinnelige karakterer. Filmen bærer preg av et 100% mannlig kreativt team. Selv om disse
nok har prøvd, og i stor grad får til, å gi Atomic Blonde mer dybde på kjønnsfronten enn din gjengse
actionfilm, kunne de like fullt hatt utbytte av å høre på noen faktiske kvinnelige stemmer.
Dermed gjenstår det bare å si at hvis man er i stand til å akseptere at all underholdning er feilbarlig
og at man ikke kan holde ting til for høye standarder, kan man også akseptere at Atomic Blonde er en
film verdt å se.
