Filmatiseringen av Thomas P. Cullinans roman The Beguiled sikret Sofia Coppola den gjeve
prisen for beste regi da den premierte i Cannes i sommer. På tross av en lek med stemninger
innen thriller-sjangeren, er hennes nyeste film mer klassisk narrativ og mindre eksperimentell
enn hennes tidligere kostymedrama Marie Antoinette (2004) – som både provoserte kritikere
og vakte jubel for sin modernistiske tolkning av historien om den ikoniske og
myteomspundne franske dronningen.
Handlingen i The Beguiled er lagt til borgerkrigstiden i USA,
der en isolert pensjonatskole for unge jenter i Sørstatene får besøk av en ubuden gjest
– en soldat fra nordsstatsfronten ved navn McBurney. Korporalen er såret og den
handlekraftige rektoren ved skolen bestemmer seg for å hjelpe ham og får med seg resten av
skolen på å ”pleie ham tilbake til livet”. På tross av en obligatorisk skepsis og
tilbakeholdenhet hos sørstatskvinnene, skinner det fort igjennom at både lærere og elever har
savnet et ”mannlig” nærvær på den forfalne plantasjen de holder hus. Alle ender opp med på
hver sitt vis å søke McBurneys gunst og han utnytter situasjonen og spiller på kvinnenes
ønske om oppmerksomhet og ”privilegiet” å være hans favoritt. Tilsynelatende fungerer dette
spillet godt inntil rektor Miss Martha tar avgjørelsen om å forvise ham fra skolen. Handlingen
tar med dette en helomvending der en kjedereaksjon av hendelser gjør at de underliggende
intensjonene kommer til overflaten. Det som startet som nostalgisk og drømmende , går over
til å bli et mørkt spenningsdrama. Og det er noe symbolsk ladet over det at Sofia Coppola
filmatisere nettopp denne romanen – der den har vært filmatisert en gang tidligere av Don
Siegler med Clint Eastwood i hovedrollen. I versjonen fra 70-tallet fortelles historien fra
soldatens perspektiv, mens Coppola har valgt kvinnenes synspunkt.
Maktrelasjoner
Filmen blir omtalt som en tematisering av maktrelasjon mellom kvinnen og mannen, men
omhandler i like stor grad hierarkiet og samspillet kvinnene imellom. Dette skildres gjennom
Coppolas skråblikk og underfundige humor. Som vanlig har hun hanket inn et knippe av
dyktige skuespillere til sine hovedroller, der Nicole Kidman, Kirsten Dunst og Elle Fanning
lekent briljerer som innbitte, men alltid fattede rivaler. Måten karakterene intenst utnytter sine
karakteristiske fordeler til å konkurrere om løytnantens gunst er ypperlig underholdning og
godt håndverk dramatisk sett. Kidman som den erfarne og lærde Miss Martha, Dunst som
empatiske og kjærlighetssyke Edwina og Fanning som den rebelske Lolita-skikkelsen Alicia.
Det underliggende, subtile og usagte forstørres optisk gjennom Coppolas blikk og vies en
vesentlig rolle i filmens dynamikk. Høydepunktene forekommer under de formelle scenene
rundt det festdekkede middagsbordet – der passivt aggressiv dialog og blikkveksling fikk hele
kinosalen til å bryte ut i latter mer enn en gang. Kidmans karakterer lirer av seg pretensiøse,
erotisk ladede franske gloser, mens Fanning freidig ber seg fri fra aftenbønnen – bare for å gå
rett inn til den sovende løytnanten og kysse ham. Som vanlig har Coppola øye for detaljer og
hun leker seg i spillet mellom det konstruerte overfladiske, og det genuine autentiske. Det er
kvinnenes synspunkt vi følger og rivaliseringen til tross – når eksterne krefter truer
fellesskapet, legger de ond blod til side og søker trygghet i hverandre. Som antagonisten
McBurney gjør Colin Farrell også en stødig karakter som utspekulert forfører som ikke skyr
noen midler for å beholde kvinnene i sin hule hånd. På den ene siden kan man forstå hans
ønske om å ikke vende tilbake til krigen, samtidig er han manipulativ og opportunistisk. Det
kom nok et kollektivt latterutbrudd fra salen da han i tro ”Gone-With- The-Wind- stil”,
teatralsk utbryter ovenfor Dunsts karakter at han elsker henne, etter kun å ha snakket med
henne to ganger – Hvorpå en kjærlighetssyk og eskapistisk Edwina henført sier at hun vil
gjøre alt for ham.
Hvit feminisme
Det er ingen tvil om at det er en feministisk vinkling i The Beguiled der kvinnene vinner via
list og samhold over patriarkalsk undertrykkelse – imidlertid kommer dette budskapet ved en
hake. Coppola har som gjennomgående motiv i sine filmer å skildre en privilegert elite, i stor
grad isolert fra samfunnet omkring. Dette gir økt fokus på det mellommenneskelige spillet
karakterene imellom og en meditasjon på detaljrikdom og inntrykk innen i et spesifikt sosialt
miljø og dets estetisk omgivelser – hvilket regissøren mestrer til fingerspissene. Imidlertid
begrenser det i dette tilfellet også filmene til å skildre kun en bestemt type kvinner og viser
dermed en ”hvit feminisme”.
Jeg vil ikke påstå at en film med kun hvite karakterer ikke skal kunne være feministisk,
men at Dunsts karakter opprinnelig i boken og i Siglers filmversjon var afroamerikansk
er ikke noe som burde gå upåaktet hen. Flere kritikere har latt seg provosere over dette rollevalget
og har anklaget regissøren for såkalt ”hvitevasking” av karakteren.
Det å filmatisere en fortelling innen denne historiske konteksten – som uløselig er
knyttet til rasetematikk, fordrer også en varsomhet rundt slike valg – selv for en regissør med
den statusen Coppola har. Imidlertid er det tvilsomt at dette har vært noe overlagt ved dette
valget, der det snarere kan virke som det er et ønske om å jobbe med Dunst – en skuespiller
regissøren har samarbeidet med over flere tiår. Som anmelder er jeg veldig for det å forsvare
regissørens kunstneriske frihet, og at også spesiellt at kvinnelige regissører ikke skal dømmes strengere enn menn i forhold til politisk korrekthet. Sofia Coppola er i det minste ærlig om at hun kun
skildrer det hun selv har empirisk erfaring med og kan skildre sannferdig – om man legger
godvilja til ligger det dermed også en ydmykhet i dette valget – der hun ikke har ønsket å
fremstille en karakter med erfaringer hun ikke har grunnlag for å kunne fortolke.
Sannsynligheten for at hun også hadde blitt kritisert hvis det motsatte hadde vært tilfellet er
stor, men likevel er det noe unnvikende ved å ikke ta tak i det som er utfordrende. Slik sett så
håper jeg det interseksjonelle aspektet ved å skildre kvinner er noe regissøren
tør å begi seg utpå i fremtiden.
