Thelma (2017, Joachim Trier) er en sånn film som er rett og slett vanskelig å vite hva man synes om.
Den følger med deg ut av kinosalen, med på bussen, hjem til kveldsmat og med i seng. Det er en film
som trenger tid, til å synke inn, til å la seg tolkes. Og selv etter lang betenkningstid er det vanskelig å
svare direkte på om man likte den eller ei.
Det er vanskelig å benekte at dette er en bra film. Skuespillet er stødig, troverdig og naturlig gjennom
hele. Den er relaterbar for den gjengse student, den er estetisk vakker å se på, og den er spennende,
ubehagelig, vond og interessant. Åpningsscenen er en av de sterkeste og mest sjokkerende scenene
jeg har sett på lenge, og den sitter som brent inn i hjernehinnen min.
Endelig en skeiv, norsk film
Thelma handler om den kristne vestlandsjenta Thelma, som har flyttet hjemmefra for å studere
biologi på Blindern, men hun slipper aldri unna hennes kvelende foreldre. Ensom og alene møter hun
den tiltrekkende og mystiske Anja, og hun faller fort. Men hennes vanskelige følelser rundt homofili
og kristendom fører til store problemer – og med følelsene vokser også en uant kraft i henne, en
kraft som kun kan føre til ødeleggelse.
Thelma er en av veldig få norske filmer som omhandler skeiv tematikk, og selv om det ikke hadde
vært en bra film hadde den vært nevneverdig kun av den grunn. De få norske filmene som blir laget i
året tør sjeldent å begi seg ut på u-testede farvann, men dersom etternavnet ditt er Trier er det
kanskje lettere å komme unna med det.
Hva er egentlig Thelma?
Det er så mye å ta av i Thelma at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Filmen, hvis man
stripper den ned til det helt essensielle, handler om en ung jentes forsøk på å fri seg fra det som
holder henne tilbake og å kunne elske på hennes egne termer. I Thelmas tilfelle er det streng religion
og kontrollerende foreldre som ødelegger – et narrativ som ikke er helt uvanlig.
Filmens absolutt sterkeste side er dens karakterskildringer. Eili Harboe er strålende som Thelma, og
Kaya Wilkins sjarmerer og interesserer som Anja. Karakterene framstår som ekte og spennende, som
mennesker man lett kunne møtt i løpet av studiehverdagen sin.
Det som for meg skurrer, er ompakningen. Som sjangerfilm virker det som om filmen ikke helt vet
hva den vil. Den skremmer sjelden, og dens bruk av symbolikk er overdreven og føles som tatt ut av
alle lærebøker om skrekkfilm. Er det en psykologisk thriller? En skrekkfilm? En «coming of age»-
historie med overnaturlige elementer? Det er vanskelig å si.
Religionskritikk uten troverdighet
Det er også veldig tydelig at filmen er laget av en ateist. Kristendommen som framstilles i filmen er
skummel og kvelende, den finnes kun for å forsure livet til Thelma, selv om hun selv er åpenlyst
troende. Som skeiv og oppvokst i et svært kristent miljø er denne pillen litt vanskelig å svelge. Selv
om man selvfølgelig vet at det finnes religiøse miljøer i Norge som behandler skeive begredelig,
tegner Thelma et svært svart hvitt bilde av de to interseksjonene skeiv og kristen. Det er lite nyansert
og man blir aldri oppfordret til å føle noe annet enn forakt for denne manipulerende religionen.
Personlig hadde det vært mer interessant å få vite hvorfor Thelma føler seg knyttet til hennes tro –
man er sjeldent troende dersom det utelukkende gir deg smerter.
Som religionskritikk er det dermed noe vanskelig å ta den seriøst. Slike miljøer tar kritikk nesten
utelukkende innover seg hvis den kommer innenfra – og det er neppe mange som synes en heterofil,
ateistisk mann i 40-åra er en autoritet på hva det vil si å være en skeiv, kristen kvinne.
Like fullt må Trier berømmes for å gå utenfor sin egen, opptrådde sti. Thelma er et modig forsøk, som
funker til tider, og til andre, ikke. Alle forsøk på å riste litt liv i Norges filmbransje blir tatt imot
