Frauke Finsterwalds Finsterworld (2013) er månedens film på Cinemateket i Oslo i januar. Ikke gå glipp av denne!
Finsterworld åpner på en måte som kan få deg til å mistenke at det du er i ferd med å se er nok en søtladen, lavmælt, underfundig indie-film, med sine fargelagte bokstaver og gitarklimpring i bakgrunnen. Det tar i så fall heldigvis ikke lang tid før du finner ut at du tar feil.
Filmens oppbygning følger den etterhvert så velkjente stilen med episoder fra flere forskjellige menneskeliv, som man litt etter litt forstår at er forbundet med hverandre. Vi møter for eksempel et velstående, eldre ektepar med en usympatisk sønn; en frustrert dokumentarskaper som ikke finner nok autensitet i virkeligheten som den utspiller seg, og hennes samboer med en hemmelig furry-fetisj; skoleelevene som er tradisjonelt inndelt i de usmakelig kule og de alternativt kule; en ensom pedikyrist og hans aldrende stamkunde, og så videre og så videre. Alle er høyst uperfekte mennesker, på vilt forskjellige måter.
Ganske lenge ble jeg sittende med en følelse av at Finsterworld i bunn og grunn handler om nærhet mellom mennesker, og stiller spørsmål rundt hva noe sånt egentlig kan innebære eller defineres av. Hva er egentlig nærhet?
Dette synet forandret seg ettersom alle de forskjellige historiene får utviklet seg, og det bare går verre og verre for samtlige involverte. De fleste av dem forsøker lenge å holde fast ved at det allikevel finnes ting som er verdt å holde fast ved. Som dokumentaristen Franziska sier det: “There is beauty in this world, dammit!” Men verdens iboende skjønnhet har kanskje ikke alltid så mye å stille opp med når det kommer til menneskenes tilsynelatende iboende ondskap? Og det viktige her er at vi ikke snakker om storslagen, kalkulert ondskap, som den skoleelevene får et innblikk i gjennom sitt besøk til en av de tyske konsentrasjonsleirene (hvor, passende nok, en av filmens jævligste scener også finner sted). Det vi bevitner i Finsterworld er derimot den helt hverdagslige faenskapen, den som helt vanlige mennesker utsetter hverandre for uten noen som helst grunn eller baktanke i det hele tatt. Dette er et uendelig fascinerende tema, og et som er svært vanskelig å håndtere uten å falle hen til det banale. Frauke Finsterwalder håndterer sitt materiale, sine historier og sine karakterer på særdeles stilsikkert vis.
Tilbake til nærhet mellom mennesker. For det fins utvilsomt mye nærhet i filmen, og mye som er rørende, i alle fall fram til det begynner å gå nedover. Det skal også nevnes at flere former for ikke-mainstream seksualitet blir representert i denne filmen. Alt fra den ovennevnte fetisjisten, til store aldersforskjeller, til en gryende, om noe skadet, ungdomsseksualitet, til såkalt godt voksne som fortsatt er særdeles aktive. Men allikevel føler man aldri at temaet seksualitet er noe som blir gjort noe stort nummer ut av, og på samme måte som det ofte er en god ting når kjønn på film ikke gjøres noe nummer ut av, ønsker jeg meg mer av denne typen representasjon.
Det kan virke som at Finsterwalder tegner en linje mellom begrepene nærhet og faenskap. Kanskje må man, på et eller annet vis, ha vært virkelig nærme en annen person før man kan være virkelig, ubetenkelig jævlig mot dem? Har all menneskelig nærhet potensiale til å utvikle seg til fælhet?
Dette er naturligvis særdeles svevende og åpne spørsmål, som man aldri vil finne ett riktig svar på. Men Finsterworld ønsker å utfordre deg rundt disse temaene, og sannsynligvis mange fler. Se den, og se hvilke spørsmål den får deg til å stille.
