Da Ullmanns siste film hadde premiere på filmfestivalen i Toronto, skrev flere utenlandske filmjournalister med en viss ærefrykt om ”den legendariske Liv Ullmann” og hennes siste bestrebelse som regissør – en adaptasjon av den like legendariske dramatikeren August Strindbergs Frøken Julie. Ullmann har selv skrevet manus og stått for regien av en film som i løpet av drøye to timer spenner på hele det menneskelige følelsesregisteret og utforsker sinnets yttergrenser. Det er altså ikke så rart at mange valgte å forlate visningen midtveis i Toronto, for det er ingen underholdningsfilm Ullmann har laget.
I sin adaptasjon har Ullmann omdøpt karakteren Jean til John og flyttet handlingen fra Sverige til et gods i Irland. Ut over dette er hun svært tro mot Strindbergs stykke. Handlingen utspiller seg på midtsommeraften i 1890, og det er i hovedsak to personer det dreier seg om. I løpet av en lang natt utspiller det seg en maktkamp mellom adelsdatteren Julie (Jessica Chastain) og hennes fars tjener John (Colin Farrell), mens kokkepiken Kathleen (Samantha Morton) kan gjøre lite annet enn å iaktta det hele på selvpåført avstand. At sistnevnte egentlig har et slags kjærlighetsforhold til John blir irrelevant idet John bestemmer seg for å vekselvis erklære sin kjærlighet til og avsky for Julie. Hun blir dermed plassert i bakgrunnen, som en voyeur til det skandaløse og opprivende oppgjøret mellom Julie og John. Det er lett å føle på Kathleens avmakt når de to hovedpersonene er nære ved å klore ut øynene på hverandre mens sommernatten senker seg rundt godset. Av de tre personene som befolker Ullmanns film, er det hun som forstår systemet, hvordan det fungerer, og hvordan man beveger usett under den sosiale radaren som stadig jakter på skandaler. Det er kunnskap Julie og John også har, men som de sjødesløst kaster vrak på i løpet av et par intense minutter på Johns soverom.
Så tilspisser maktkampen seg, og den tar flere former. Julie griper begjærlig til sin overklasserang og posisjon som arbeidsgiver for å holde tjeneren John nede, og demonstrerer at hun er ham overlegen ved å få ham til å kysse hennes støvler. John på sin side spytter ut mellom sammenbitte tenner hva for en avskyelig person Julie er for å sette henne ut av spill, samtidig som han begjærer henne intenst. Den viktigste maktkampen som utspiller seg på godsets kjøkken er av seksuell art. Julie, som ung og attraktiv kvinne kledd i luksuriøs silke, representerer noe uoppnåelig og dermed svært attråverdig for John. Men når hun gir han det han vil ha endres maktbalansen, for da bruker han hennes gjensidige begjær mot henne.
Ullmann er en regissør med sans for det naturalistiske, og hun går ikke av veien for å dvele ved det følelsesmessige og intense i hver scene. Noen ganger blir det hele kanskje noe insisterende og selvhøytidelig, og det er kanskje filmens største svakhet. Hun får imidlertid god drahjelp av sine to hovedrolleinnehavere. Jessica Chastain er elektrisk tilstedeværende i ethvert øyeblikk med sin tandre fremtoning, iskalde sarkasmer og påtrengende sårbarhet. Colin Farrell gjør sin livs rolle som John der han rakrygget tar imot Julies spydigheter samtidig som han går opp i limingen på innsiden.
Det psykoseksuelle spillet mellom de to karakterene intensiveres gradvis gjennom de to timene og ti minuttene filmen varer, og det er en ren utmattelse å se på. Det er ingen pauser i en dialog som blir stadig skarpere i kantene, og de ladde øyeblikkene dirrer i luften. Det snerres og hviskes, ropes og jamres, og ingenting får filmen til å føles et sekund kortere. Frøken Julie er en film som på ingen måte forsøker å underholde sitt publikum, i stedet oppleves den som filmatiske negler mot en tavle. Uten at den er dårlig av den grunn.
