Allerede før premieren i Cannes var Grace of Monaco gjenstand for kontrovers og spekulasjoner, blant annet med fordømmende pressemeldinger fra det mone-gaskiske kongehuset. Nå er filmen klar for norske kinoer.
Brorparten av spekulasjonene og diskusjonene rundt filmen har bunnet i hvorvidt den er tro mot den virkelige historien om Hollywoods store prinsesse Grace Kelly som forelsket seg i Rainier av Monaco (her spilt av Tim Roth) og forlot filmkarrieren for å slå seg til ro i den europeiske lilleputtstaten. Nevnte pressemeldinger fra kongehuset konstaterer bastant at dette er nærmere fri fantasi enn en virkelig historie.
Vi blir da også instrodusert til filmen med en kunngjøring om at det vi er i ferd med å se er fiksjon basert på virkelige hendelser. Jeg tror uansett det skal godt gjøres å sitte gjennom hele Grace of Monaco og tro at filmen man har sett er en objektiv gjenfortelling av virkelige hendelser – til det er melodramaet alt for tydelig oppkonstruert, og konfliktene (for ikke å snakke om deres løsninger) alt for åpenbart basert på absurditeter.
I mye større grad er dette en film til ære for Nicole Kidman, som nå er drøye ti år eldre enn den faktiske prinsesse Grace var på den tiden filmen følger henne. At filmskapere kan bli betatt av Kidman og hennes tilstedeværelse er ikke overraskende, men desto mer synd er det at denne rollen, som later til å være omtrent skapt for henne, er så mye mindre kraftfull og engasjerende enn en skuespiller av dette kaliberet hadde fortjent. At filmen stort sett høstet slakt fra visningene i Cannes er kanskje ingen overraskelse med tanke på hvor gjennomført overflatisk og sentimentalt resultatet har blitt, men fullt så ille som mange vil ha det til er denne filmen ikke.
Allikevel lar jeg meg fascinere av hvilken platt innfallsvinkel filmskapere Olivier Dahan (regi) og Arash Amel (manus) har valgt seg for denne kalkulerte storfilmen: det er bare så endeløst synd på den stakkars, vakre, rike prinsessen. Hennes mann er opptatt med helt andre ting, som det å unngå å bli invadert av den franske hæren, mens Grace selv er tragisk nok den eneste som bryr seg om ekte og viktige ting her i livet. De andre damene i Monaco vil bare arrangere ball, mens Grace vil redde verden helt på egenhånd.
Det blir tragikomisk når man ved mer enn én anledning får servert forsøksvis kunsteriske (?) close-ups av en gråtende, desperat prinsesse. Det er en viss sentimental skjønnhet over en pen kvinne som gråter, som noen filmskapere og andre kunstnere bare ikke klarer å motstå. Selv om de som oftest burde.
Til slutt er det bare overfladiske mål som kan redde filmens Grace og hennes ekteskap; men siden Grace som nevnt er en dypt misforstått kvinne som aller mest bryr seg om de store, viktige tingene, blir usannsynlige, dypt alvorlige grunner dratt fram for å støtte opp under det tykke laget av tyll og glitter og blonder som til enhver tid er i fokus.
Grace of Monaco kommer til å gjøre det sterkt på kino, og mange kommer til å like den. Men tro bare ikke et sekund at dette virkelig er en film om Grace Kelly og hennes liv i vakre Monaco: dette er en film konstruert for å vise fram Nicole Kidman i kongelige gevanter, elegant arrangert i en mengde melodramatiske settinger.
