Vi i Filmamasoner var så heldige å få være til stede alle tre dagene under Arabiske filmdager. Fine filmer, god atmosfære, og høyt nivå av film- og samfunnsinteresse oppsummerer tre flotte festivaldager for oss.
Fredagen startet for min del på Blindern, der festivalen i samarbeid med Senter for Midt-Østenstudier arrangerte en serie med foredrag. Jeg var der for å høre på filmviter og journalist, Özge Calafato. Hun fortalte om filmens funksjon som motstandsbevegelse i De Forente Arabiske Emirater, men la til at filmen også ble mye brukt som et markedsføringsverktøy for å få frem de luksuriøse sidene av å leve i et rikt, arabisk land. Den første spillefilmen produsert i De Forente Arabiske Emirater kom i 2007.
– Det som opptar kvinnelige regissører i arabiske land, er å avdekke hykleriet i de konservative samfunnene i Midt-Østen, forklarer Calafato. Deretter viser hun to kortfilmer som begge på sitt vis går inn på dette temaet, The Gamboo3a Revolution og Sarah Al-Agroobis Forbidden Fruit.
Kontroversielt om selvmordsbombing
Åpningsfilmen The Attack har på grunn av sin kontroversielle handling blitt tatt av lerretet i flere arabiske land. Filmen, som handler om en mann som finner ut at hans kone uten hans viten har blitt radikalisert og tar sitt eget liv i en selvmordsbombing, vil bli anmeldt her på Filmamasoner. Regissør Ziad Doueiri, som fikk sitt gjennombrudd som kameraassistenten til Tarantino, skulle egentlig være tilstede under festivalen, men rakk ikke flyet fra New York. Heldigvis hadde arrangørene både kreativiteten og teknologien på sin side, så vi i salen fikk holde Q&A med en fire meter høy overføring av Ziad Doueiri på Skype i stedet!
Noe for de store, noe for de små
På lørdags formiddagen hadde programmet noe som tydeligvis var etterlengtet blant Oslos filmfans’ yngre garde – en Disneyklassiker. Walt Disneys Aladdin har den feministisk korrekte prinsessen, som får lov tilslutt å gi blaffen i Rikets regler om arrangerte ekteskap, og gifte seg av kjærlighet. Et fargerikt eventyr, og ikke minst en skikkelig skummel skumling, som var min personlige favoritt som liten, har fylt andre etasje på Cinemateket med spente barn som strekker seg fra 5 til 12 års alderen.
Selv skulle jeg se Horses of God, en film som følger fire små gutter fra barndom, til radikalisering og avslutter ved en selvmordsbombeaksjon. Etter filmen fulgte jeg panelet «Hvem blir voldelige islamister?». Ordstyrer var Sindre Bangstad, og panelet bestod av Beverly Milton Edwards, Samuli Schielke og Laila Bokhari, sistnevnte blant annet kjent fra 22. juli-kommisjonen.
Filmamasoner spurte panelet:
– Finnes det kvinnelige selvmordsbombere, og motiveres de av noe annet når de radikaliseres enn menn?
Svaret var fra Laila Bokhari og Beverly Milton Edwards:
– Man har sett eksempler på kvinnelige selvmordsbombere i Tyskland, på Sri Lanka og i Palestina, blant annet. Kvinner deltar ikke alltid på første linje, og kvinner har ofte fokus på det de har mistet i krigen (menn, barn, hjem). I den islamistiske kulturen blir selvmordsbombing ofte glorifisert, men i realiteten handler det om en krigshandling, ved for eksempel okkupasjon.
