Vår første dag av Helsinki-festivalen Love & Anarchy dreide seg mye om dype vennskap og dypere svik. Vi ser nærmere på tre filmer fra forskjellige epoker og deler av verden, som håndterer disse temaene på svært forskjellige måter.
Bitch Hug (2012)
Fins det noe ord for den kvinnelige versjonen av en bromance? I så fall kan det godt tenkes at en slik feminin versjon av den ofte rølpete og tullete bromance kunne sett ut omtrent som dette. Bitch Hug er langt mer seriøs; den er morsom, men også fylt av følelser og eksistensielle tenåringstanker. Det er ikke langt fra sånn gutte- og jentefilmer tradisjonelt blir beskrevet eller definert: guttefilmen er tullete og handler helst bare om form, jentefilmen skal være mer fokusert på innhold og om jentenes følelser. Når det er sagt, så fungerer det utmerket i Andreas Öhmans første langfilm.
For Kristin (Linda Molin), akkurat ferdig med studenten (svensk variant av russefeiringen) og lite opptatt av noen andre enn seg selv, er livet en konkurranse om å få høyest high score. Kristin får sine poeng gjennom å krysse av stadig nye ting på sin lange liste over ting hun må gjøre før hun dør. Øverst på denne lista står det å dra til New York, og det er nøyaktig det Kristin vil gjøre med en gang skolen er ferdig. Hun vil komme seg bort fra den svenske småbyen, bort fra søsteren som hun har et hatsk og fiendtlig forhold til, bort fra et sted hun ikke vil ha som er fullt av mennesker hun ikke vil kjenne. Hun får seg en skrivejobb for den lokale avisa, og flyet er booket til morgenen etter studenten-feiringa hennes. Ikke et sjakktrekk, åpenbart – hun forsover seg til flyet etter at to år yngre Andrea (Fanny Ketter), søsteren til en tilfeldig gutt Kristin har fulgt med hjem, har lovet å holde henne våken. Uvillig til å la familien og vennene få vite at hun ikke kom seg av gårde, drar Kristin tilbake til Andrea og krever å få skjule seg der fram til en ledig flybillett dukker opp. Sammen skaper de to jentene et fantasi-New York, og Kristin skriver spalten sin fra Andreas loft (penthouse-leiligheten i Brooklyn).
Kristin er en veldig delt person, eller hun tror det hvertfall selv. Hun deler inn absolutt alt i enten hater eller elsker. Den eneste som faller inn i begge kategorier, er henne selv. Forholdet mellom Kristin og søster Linn er preget av en ondskapsfullhet som kun tenåringsjenter er i stand til – på den andre siden er vennskapet med Andrea så intenst som også bare tenåringsjenter kan klare. Andrea får oppgaven med å vise Kristin at det fins mellomting. Da Kristin kommenterer den noe utgåtte dekoren i spisestua i Andreas hjem, svarer hun “Når man tar tilstrekkelig av noe stygt så blir det fint”. Her kan man ane noe av forandringen som Kristin skal gå gjennom.
Vel. Uunngåelige komplikasjoner oppstår da omverdenen plutselig innser at Kristin slett ikke er i New York, men et digert hus i skogen. Kristin blir revet tilbake til sitt tidligere liv, og klarer ikke å håndtere balansegangen mellom det og det sterke vennskapet med Andrea, som har gitt henne sin totale tillitt og fortalt henne sine mørkeste hemmeligheter. En av filmens mest treffende replikker kommer i denne fasen, mens Kristin står midt i krysningspunktet mellom den hun har pleid å være og den hun vil være, på en overraskelsesfest vennene fra skolen har organisert for henne. “Jag föler inte för att ha kul”. Sånn kan det være.
Satt på litt spissen prøver Bitch Hug å si noe om hva som kan skje når frykten for å gjennomskues er sterkere enn frykten for å dø. For ekstremt selvopptatte og usikre tenåringsjenter, og sikkert mange flere, kan det føles akkurat sånn. Bitch Hug er dessuten en god film, som bæres godt av Linda Molin og nydelige Fanny Ketter. Særlig sistnevnte håper jeg vi vil se langt mer av i fremtiden.
Og hva er så en bitch hug? Som en bitch slap, ifølge Kristin, bare med en klem i stedet: maksimalt instinkt, minimalt med tanke. Kun kraft.
Evelyn (2012)
Selve historien i Evelyn har man både hørt og sett før, det pekes til og med ut i festivalprogrammet. Men så har vel aldri film kun handlet om å fortelle noe som aldri har vært fortalt før, heller. Her har vi den uskyldsrene landsbyjenta Evelyn (Cindy Díaz), som av sin egen kusine blir lokket til å komme til henne i Spania, hvor hun skal bli rik nok til å forsørge hele familien hjemme i en ikke navngitt landsby et sted i Sør-Amerika. Den uskyldige café-jobben viser seg fort å være noe ganske så annet. Allerede første kvelden i Spania blir Evelyn dopet og voldtatt av sjefene, som viser seg å være bordelleiere. Hun blir også døpt om til Jasmine.
Spanske Isabel de Ocampo har laget en film om vold og sex hvor man ser overraskende lite av begge. I stedet ser man hvordan Evelyn nesten blir sultet i hjel fordi hun nekter å samarbeide, man ser hvordan hun forgjeves prøver å nå gjennom til kusinen Margarita som for lengst har forsvunnet inn i sitt bordell-alias Daisy, og man ser hvordan Evelyn og hennes fortapte romvenninne Elizabeth prøver å finne noe å holde fast ved og noe å håpe på i en totalt håpløs tilværelse.
Dessverre skurrer slutten litt for mye i forhold til hvor desperat Evelyn har jobbet for å holde fast på sin egen identitet gjennom hele filmen, i motsetning til å la seg selv bli til Jasmine. Det er forståelig at jentene blir truet og skremt fra å kontakte omverdenen, og politiet i særdelseshet, men at Evelyn som har brukt hele filmen på å lete etter en utvei, ikke griper den når den til slutt byr seg, ødelegger dessverre litt av helheten i denne ellers gripende historien.
Ginger & Rosa (2012)
Sally Potters 60-tallsdrama ble denne dagens høydepunkt for undertegnede, som egentlig hadde forventet seg en litt lett og koselig avslutningsfilm for kvelden. Ginger (Elle Fanning) og Rosa (Alice Englert) blir født samtidig, i London, samme år som bomben faller over Hiroshima. Da de når ungdomsskolealder blir nettopp atomtrusselen noe av det som opptar dem mest. De to bestevenninnene går på protestmøter og i demonstrasjonstog sammen, samtidig som de smugrøyker og kliner med gutter i bakgater og busskur, og alle andre ting som fjortiser skal drive med. Leser jenteblader, for eksempel, mens de krymper jeansene sine i badekaret:
Rosa (leser høyt fra Girl Magazine): Says here that a girl’s most important possession is a bubbly personality.
Ginger: Do you think Simone de Beauvoir has a bubbly personality?
Rosa: She must not read Girl Magazine. Says here that boys hate boring girls.
Problemene oppstår da Rosa ikke bare interesserer seg for tenåringsguttene lenger, men begynner å kaste lange blikk etter Gingers far Roland (Alessandro Nivola), som er meget nyseparert fra Gingers mor (Christina Hendricks). Denne flørten blir et ekstremt konkret og sårt møte med voksenlivet for Ginger; hun og Rosa er som sagt akkurat like gamle, men nå får de ikke være barn mer (Ginger har fortsatt bamser i senga), bare seksuelle skapninger. Det hjelper jo heller ikke at både Gingers bestevenninne og pappa blir stjålet fra henne – av hverandre.
Naturlig nok vil Roland helst holde flørten skjult fra moren, og Rosas familie, og det store klimakset i filmen er når Ginger skal fortelle om det. Her blir det tydelig til hvilken grad hun har internalisert bombetrusselen som hun bruker så mye krefter på å protestere mot, og latt den bli symbol for alle hennes personlige problemer. Da hun gråtende forsøker å fortelle sin mor og voksne familievenner om situasjonen, sier hun først “if I tell you I’ll explode!”. Deretter, når de prøver å få mere ut av henne, er det eneste hun vil si at verden er i ferd med å gå under. Hennes egen verden holder definitivt på å gå under, og det er hjerteskjærende saker å være vitne til.
Purunge Elle Fanning (født 1998) er mektig imponerende i den bærende rollen som Ginger. Heldigvis får hun nok av plass på lerretet, og har ingen problemer med å fylle den helt, på bekostning av Hendricks, Annette Bening, Timothy Spall, m.fl. Hennes rolle virker så ensrettet fokusert på det altoverskyggende atombombeproblemet så lenge (hun skriver dikt om det, blir forelsket i han som leder protestmøtene, og så videre), og mer og mer jo lenger situasjonen med Rosa og Roland får utvikle seg. Og hvem kan vel ikke kjenne igjen følelsen av å la seg totalt oppsluke av noe annet, noe langt større enn seg selv, når ens egne problemer virker så totalt uoverkommelige og uhåndterlige? Regissør Potter har uten tvil fått fram noe av det aller beste fra et meget ungt og stort talent, men jeg tviler heller ikke på at det er langt mer på lur hos Fanning.
