I fjor høst ble det annonsert at regissør Sofia Coppola og komiker Bill Murray skulle gjenforenes til en form for juleunderholdning, etter sitt fruktbare samarbeid med Coppolas film Lost in Translation i 2003. Resultatet ble musikalen A Very Murray Christmas, regissert av Coppola og skrevet i samarbeid med Murray og manusforfatter og produsent Mitch Glazer. Selv om filmen ikke er drøyere enn en time, er det et kompakt innhold man blir servert og hverken Coppola- eller Murray-fans vil bli skuffet. Sofia Coppola erklærte Bill Murray som sin muse da hun skrev Lost in Translation, og A Very Murray Christmas er tydelig et påskudd for å ytterligere kunne dyrke Murray som tragikomisk karakter og populærkulturelt ikon. Filmen er en klar referanse til resultatet av deres tidligere samarbeid, men også til andre filmer i Murrays skuespillerkarriere. I tillegg til Murray er filmen pakket med en imponerende rollebesetning. Denne er for lang å name-droppe i sin helhet, men det blir gjensyn med vante Coppola-gjengangere, så vell som nye kjente fjes. Filmen inneholder også den karakteristiske blandingen av ekstravagant humor og lavmælt ettertenksomhet som øvrig kjennetegner Coppolas filmer. Dette er muligens litt for smalt for mange, men et kjærkomment tilskudd til juleunderholdningen for dem som er lei julehysteri og påbudt lykkefølelse i desembermåneden. Eller for dem som like store fans av Murray som Sofia Coppola er.
Stjernespekket underholdning
Handlingen i filmen er lagt til Hotel Carlyle i New York, der Murray, som seg selv, motvillig har påtatt seg rollen som vert for et livesendt variete-show i forbindelse julekvelden. Utsiktene for sending er imidlertid mørke der ingen av de øvrige kjendisgjestene har vært istand til å komme, bortsett fra pianist Paul Schaffer som de fleste kjenner fra David Letterman Show, på grunn av en snøstorm. I tillegg til å være en moralsk støttespiller, akkompagnerer han trofast Murray på piano gjennom filmen. På tross av iherdig oppfordringer fra sine produsenter spilt av Amy Poehler og Julie White, er Murray lite lysten på å gjennomføre den planlagte sendingen. Etter et mislykket forsøk på å fremføre et nummer sammen med en gisseltaken Chris Rock, blir Murray reddet av naturkreftene, der varieteen blir kansellert på grunn av et gigantisk strømbrudd. Murray fortsetter imidlertid kvelden etter at kamerateamet har dratt. Han starter sin egen anarkistiske julefeiring i baren, sammen med Schaffer og etter hvert også øvrige gjester på hotellet. Blant dem er bandet Phoenix i rollen som franske kokker (Coppolas ektemann inkludert), Jason Schwartzman og Rashida Jones som brudepar og Jenny Lewis fra bandet Rilo Kiley som servitrise i baren. I en drømmesekvens, som inntreffer etter at Bill Murray har tatt en drink for mye mot slutten av filmen, dukker også George Clooney og Miley Cyrus opp for et par musikalske numre. Avslutningsvis våkner Murray opp på sitt eget hotellrom, der han tankefullt ønsker New York et varmt, men vemodig ”Merry Christmas”.
Hommage til Murray
A Very Murray Christmas har klare referanser til Lost in Translation, der Murray spiller en filmskuespiller som har tatt inn på Park Hyatt Hotell i Tokyo for å dra inn lettjente penger på en whiskey-reklame. I begge filmene spiller Murray en karakter tilnærmet lik seg selv, fanget i Hollywoods overfladiske forventinger til ham som kultfigur. I A Very Murray Christmas er plottet mer eller mindre det samme som i Lost in Translation ,der handlingen utspiller seg i eksklusive hotellomgivelser, med Murray som motvillig midtpunkt for et kommersielt oppdrag han tydelig ikke brenner for idet hele tatt. I julefilmen henger faktisk også et bilde av Murray på Hotel Carlyle, som er hentet fra Santory Whiskey-reklamen han fronter i Lost in Translation. Murray kommenterer oppgitt at han burde ha gitt seg mens leken var god. A Very Murray Christmas er også stappfull av henvisninger til andre filmer Murray har gjort tidligere i sin karriere. Mest påfallende å nevne er kanskje Scrooged fra 1988, som også er en julefilm skrevet av Mitch Glazer, en nær venn av Murray. I denne filmen spiller Murray underholdningsbransjens svar på Ebenezer Scrooge fra Charles Dickens’ En julefortelling.
Coppolas nerding rundt Murray i A Very Murray Christmas både som skuespiller, men også myteomspunnet person er mye av seergleden ved filmen, men gir kanskje mest utbytte for dem som er like fascinert av Murray som det regissøren virker å være. For de som er mer en gjennomsnittlig interessert i skuespilleren, vil det være gøy å se scenene der han tilbyr brud og brudgom faderlige råd om ekteskap og kjærligheten, noe han angivelig er raus med å gjøre i virkeligheten. Ifølge Ian Crouch, som skrev om filmen for The New Yorker, florerer flust med bilder og videoer på nett, der Murray plutselig befinner seg på fester og utdrikningslag og gir råd om de store tingene i livet. I filmen virker dog brudeparet noe avmålte i sin begeistring for Murrays innblanding, og det er tydelig en ironisk distanse hos både Coppola og Murray til den moderne helgenstatusen sistnevnte har fått senere i sin karriere.
Mye av Coppolas karakteristiske humor i filmen spinner også rundt å synliggjøre det kunstige ved Hollywoods stereotypier, der det pretensiøse og konstruerte møter det realistiske og jordnære. Disse situasjonen oppstår ofte i Coppolas filmer i filmbransjens kulisser, der yndede motiver er å portrettere mennesker i dette miljøet i eksistensialistiske kriser. Murray er slikt sett et ideelt valg som hovedrolleinnhaver, der han er en komiker med en karriere som i stor grad består av kommersielle suksesser, men der han i Coppolas filmer i tillegg får anledning til å eksponere en dypere, mer vemodig og kontemplerende side. I A Very Murray Christmas er han smertelig klar over hvilket forventningspress som ligger på ham som ikon, og mye av humoren ligger i den barnslige gleden han finner i å parodiere og bryte med de stereotypene som blir tredd nedover hodet på ham.
Fjasete kjønnstereotypisk
For eksempel er Murray mest fjaste når han kjønnsstereotypisk som aldrende mannlig skuespiller forventes å skulle sjekke opp Jenny Lewis etter at hun i sympati spanderer en drink på ham i baren. Og de synger duett sammen på den romantiske julesangen”Baby It’s Cold Outside”, som bare blir søt og morsom, der Murray påtatt keitete varmer hendene til Lewis i armhulen sin, istedenfor å legge an på henne seksuelt. Videre tuller og tøyser Murray rundt sammen med George Clooney i en drømmescene som oppstår i Murrays alkoholrus etter at han har fått for mye å drikke. Spesielt Clooney er kostelig å se som såpass lite selvhøytidelig, der han titter frem bak et hvitt plastgrantre påtatt slesk, mens han fremfører soul-hiten ”Santa Clause Wants Some Loving”sammen med Murray i julenissekostyme. Clooney som ofte spiller sjarmør, med hell hos damene, virker som han parodierer seg selv aldri så lite under denne duetten. De lettkledde danserinnene som overdrevent kokett svermer om de middelaldrende mennene er det også noe humoristisk over. Dette virker som et bevisst komisk grep fra Coppolas side, der slike stereotypi-parodiske situasjoner har blitt en merkevare for hennes filmer.
Coppola behandler også Miley Cyrus med en nesten rørende form for respekt og varsomhet, som man sjelden ser ellers, der Cyrus får fremføre en verdig og stemningsfull solo av ”Silent Night”. Tidligere i filmen kimser Michael Cera med at det kun er å få Miley Cyrus til å stille i rød minikjole, så vil seertallene være reddet for sendingen til Murray. Og vell å merke stiller Cyrus i en slik kjole, men i denne scenen vektlegges også hennes musikalske talent, noe som står i en tankevekkende kontrast til forventningen om at hun kun skal stille opp som et seksualisert objekt. Og i likhet med Murray, får hun en anledning til å vise at på tross av at hun har et ekstrovert image hvor hun spiller på å være seksuelt utfordrende, også har en mer seriøs og sårbar side som artist og skuespiller.
Forventning møter virkelighet
På mange måter kan man si at A Very Murray Christmas er en artig metafor for forholdet mellom forventning og realitet i forhold til julefeiring generelt. Som med Murrays julesending i filmen, hvor forutsetningene ikke ligger til rette for at den skal bli den suksessen alle prøver å få den til å fremstå som, er julefeiring et kompromiss mellom ideell forventning og en uungåelig realitet. De fleste har ikke kapasitet til å gjøre mer ut av julefeiringen enn det de ender opp med å gjøre, på tross av at man alltid føler at man kunne ha gjort mer. Befriende er det derfor også at stemning i filmen blir en helt annen når Murray får kjøre sitt eget løp og slipper å tenke på forventninger og hva ting skulle ha vært. Symbolsk nok er det også kun gjennom drømming at Murray får det showet alle har gått å håpet på. Slik sett tematiserer filmen på elegant vis at den beste julestemningen oppstår naturlig som et resultat av mennesker man velger å omgi seg med og ved å ta julen som den kommer.
Om man kan si noe om Coppola som regissør er det at hun er en kompromissløs og eksperimentell filmskaper som benytter seg av muligheten til å stort sett kunne gjennomføre hva enn hun ønsker å gjøre. Det kan slik virke som utgangspunktet for hennes filmprosjekter i stor grad er mennesker, temaer eller situasjoner som av interesserer henne, der hun bygger filmens videre handlings på denne kjernen. Om resultatet alltid er like vellykket kan diskuteres, men det er godt å se at en kvinnelig regissør ikke slutter å utforske og utvikle sin egen stil i frykt for å feile eller få kritikk. Og å velge å samarbeide med Murray og Glazer med manuset til A Very Murray Christmas har vært nok en ny erfaring for Coppola, der den er noe mer narrativt strukturert enn hennes siste forutgående filmer. Resultatet er i hvert fall en original og annerledes julefilm, som forhåpentligvis rask oppnår kult-klassikerstatus.
