Hvorfor blir kvinners kjærlighet til hverandre så ofte framstilt som noe farlig? Som de fleste feminister vet altfor godt, er det å finne god film om portretterte kvinner og andre kvinnelige vennskap fortsatt enormt vanskelig.
De fleste filmene handler fortsatt om menn, og selv i filmer om kvinner dreier det seg sjelden om kvinners liv eller vennskap, men heller kvinners forhold – til menn. Og når man vet hvor vanskelig det er å finne gode kvinneroller, er det lett å tenke seg til hvor vanskelig det er å finne gode filmer om skeive kvinner.
Mye grus og noen perler
Skeiv film generelt inneholder veldig mye ymse. Filmer om bifile finnes knapt, filmer om transpersoner er veldig sjeldne ( og som regel av tvilsom kvalitet) ,mens filmer om homofile menn er gjerne triste. Ser vi på filmer om lesbiske kvinner, har de ofte en svært mørk undertone.
Nå skal jeg ikke si at det ikke finnes god skeiv film. Det gjør det. Det finnes gode, varme, klassikere, både om homofile og lesbiske. D.E.B.S. (Angela Robinson, 2004) er en absurd romantisk komedie om en kvinnelig spion som faller for hennes kvinnelige erkefiende, og må kjempe både de gode og de onde for å kunne være sammen. But I’m a Cheerleader (Jamie Babbit, 1999) er noe så sjeldent som en god romantisk komedie om en leir som skal omvende homofile til heterofile. Det er en fantastisk morsom satire, der til og med den kjente dragartisten og personligheten RuPaul spiller, uten drag.
Men det tar ikke lang tid før det blir tomt. Man skraper fort bunnen av bøtta, og det blir ikke bare b-film så mye som c og d. Og mens de homofile mennene som regel er triste, døde eller trakasserte, er de lesbiske kvinnene veldig ofte skumle.
Ondsinnet kjærlighet
Ikke i den forstand at de lurer i skyggene og angriper – vel, som regel ikke i hvert fall, men deres lidenskap og kjærlighet blir ofte framstilt som nærmest ondsinnet. Og om ikke ondsinnet, så intens, farlig, eller dramatisk.
I et tradisjonelt forhold er den ene parten dominant og den andre ikke – men når begge partene i forholdet er kvinner, og da per definisjon underdanige blir noe feil. Hvis ingen har overtaket i et forhold blir dynamikken så annerledes at det er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere det.For å gi det en struktur som vi kan forstå blir ofte den ene parten framstilt som besatt og altfor intens, mens den andre (ofte den mer feminine) blir et slags uskyldig bytte.
Det er naturligvis ikke alle lesbiske filmer som går på dette viset, men det er lettere å finne eksempler enn det burde være. Ta de skeive klassikerne Heavenly Creatures (Peter Jackson, 1994) og Mulholland Drive (David Lynch, 2001), for eksempel. Heavenly Creatures handler om to unge jenter som blir så besatt av hverandre at de drives til grusom hevn når foreldrene prøver å skille dem. Mulholland Drive – som jeg tolker den, – handler om en kvinne som bestiller et drap på kvinnen hun er forelsket i, fordi hun ikke vil ha henne, og drives inn i en fantasiverden hvor alt er bra fordi hun får så dårlig samvittighet.
Et annet eksempel er Lost & Delirious (Lea Pol, 2001), tilfeldigvis den første skeive filmen jeg så, som handler om to jenter som har et hemmelig forhold på en kostskole. Når de blir oppdaget skaffer en av jentene seg guttekjæreste. Dette får den andre til å få et sammenbrudd og til slutt hoppe fra et tak.
Aldri fred å få
Det er aldri fred å få for skeive kvinner i filmmediet. . Lesbisk kjærlighet blir sjeldent hyllet. Lesbisk kjærlighet blir ikke altfor ofte fremstilt som noe positivt, men heller ofte som et problem. Det er alltid farlig. Det er alltid ulovlig. Heldigvis har det i den siste tiden kommet enkelte skeive storfilmer som snur dette til noe vakkert, men også her er fokuset i stor grad på hvor ulovlig og umulig slik kjærlighet er, for eksempel i Carol (Todd Haynes, 2015).
Carol er en av de største, skeive Hollywood-filmene som har blitt laget, og definitivt en av de bedre. Den er basert på boka The Price of Salt, skrevet i 1952 and Patricia Highsmith, som også skrev den høyst homoerotiske The Talented Mr. Ripley. Carol er satt på 50-tallet, og inkluderer de fleste momenter man kan forvente seg fra denne epoken – et ulykkelig ekteskap med en aggressiv mann, samt faren og tragedien ved å forelske seg i en av samme kjønn. Men det som likevel gjør Carol til en enormt mye bedre film er rett og slett at den ender lykkelig. Ingen dør. Kvinnene får hverandre. Kjærligheten hylles, til tross for vanskelighetene, og den er romantisk og seksuell uten at man føler at man ser på porno for menn.
Men det er svært få filmer hvor skeive kvinner kan se seg selv tvers gjennom lykkelige. Det er selvfølgelig ikke slik at alle filmer burde være chick flicks, der de rir inn i solnedgangen sammen. Det er også svært viktig å belyse skeiv historie og hvor vanskelig det har vært – og er – å være skeiv. Men når man allerede har så få filmer med skeiv tematikk, er det svært problematisk når så få filmer fremhever det romantiske og det lykkelige.
Å normalisere ved å synliggjøre
Det er dumt for 12 år gamle jenter som får forsterket frykten for legningen sin og en lykkelig framtid. Det er dumt for kvinner som har lyst å se morsomme, romantiske filmer om seg selv, kanskje sammen med kjæresten, på samme måte som heterofile par får mulighet til. Og det er dumt for heterofile som gang på gang får forsterket hvor glade de kan være for å slippe å være skeive.
Folk tenker ikke alltid over hvor mye film har å si for hvordan vi ser oss selv og andre i samfunnet. Ei heterofil venninne av meg reagerte en gang på kategorien «homofil og lesbisk film» på Netflix – for hvorfor skal man skille det ut? Burde det ikke være bedre å integrere filmen inn i det andre, normalisere den? Men å gjemme noe i mengden er ikke å normalisere det. Som at å si «hvorfor må man snakke om at man er homo hele tiden? Kan man ikke bare være det?» ikke er med på å normalisere, men heller skjule og late som ingenting. Det er å usynliggjøre.
Skeive folk trenger film
Skeive folk trenger skeiv film. Skeive folk trenger å kunne se seg selv. De trenger å kunne se folk de kan kjenne seg igjen i, og historier som representerer dem. De trenger å se filmer om seg selv som kan være oppløftende, eller bare underholdende. Skeive må være synlige på film for at vi skal være synlige i samfunnet, og vi må kunne se andre sider enn bare de negative. Vi må kunne se gleden og sorgen om hverandre, på samme måte som heterofile.
Det er nemlig ikke så fælt. Det er egentlig ganske fint. Selv om vi ikke har like mye bra film å boltre oss i som vi fortjener, er det heldigvis ikke slik at kjærligheten vår per definisjon er vanskeligere, vondere eller kjipere enn heterofile sin. Men man skulle ikke trodd det hvis man bare gikk på kino.
