Vibeke Løkkeberg var lenge et kontroversielt navn i film-Norge. Latterliggjort. Snakket man om Løkkeberg var det ofte med en nedlatende tone. Damen som lagde de dårlige filmene. Hun som var så vanskelig å samarbeide med. Hun som kun ville bruke familiemedlemmer i filmene sine.
Selv tok det mange år før jeg så noen filmer av henne. Jeg hadde hørt navnet hennes brukt i så mange nedlatende sammenhenger at jeg begynte å tro på dem. Hvis alle sa det måtte det være noe sant i det, måtte det ikke? Det som har slått meg i ettertid er at mange av de som har hatt mest å si om Løkkeberg og filmene hennes er folk som ikke har sett noe hun har laget. Filmene hennes har vært vanskelig tilgjengelig, langt i fra alle er digitalisert og det er år mellom hvert oppsetting. Jeg var selv voksen før jeg så min første Løkkeberg-film, Løperjenten. Opplevelsen kom som en stor overraskelse på meg. For dette var virkelig en av de sterkeste norske filmene jeg hadde sett. Etter hvert har jeg sett flere filmer både med og av Vibeke Løkkeberg, og har dermed fått et helt annet syn på denne regissøren og skuespilleren. En kinomaskinist jeg snakket med en gang fortalte lattermildt at han hadde kastet henne ut etter at hun trengte seg inn på maskinrommet hans under en førpremiere. Årsaken var at hun visstnok mente det var en feil på prosjekteringen av filmen hennes. Jeg aner ikke om denne historien er sann, men det sier litt om holdningene som har vært gjeldende rundt regissøren.” Hun er en vanskelig dame med primadonnanykker. Hvem tror hun at hun er?”. Det er i hvert fall klart at stilen hennes som regissør og person har vært i sterk kontrast til Janteloven. Hennes sterke holdning og kompromissløse stil, både i forbindelse med filmproduksjon og hvordan hun fremstår i intervjuer, har ikke vært slik man skal oppføre seg i lille Norge. I allefall ikke en kvinne.
Ufrivillig objektifisert
Vibeke Løkkeberg ble født i Bergen i 1945. Hun vokste opp i et arbeiderklassemiljø ganske likt det som skildres i hennes film Løperjenten (1981). Hun startet studier ved Statens Teaterhøgskole i 1964, men sluttet etter kort tid. I stedet jobbet hun som modell og skuespiller i filmene til sin første ektemann Pål Løkkeberg, som på syttitallet var en av de mest omsnakkede regissørene da modernistisk film begynte å få sitt fotfeste i Norge. Hans film Liv (1967), hvor hun spiller hovedrollen, regnes som et modernistisk mesterverk her til lands. Filmen omhandler en ung modell som har sett seg lei på å være et objekt for andre og forsøker å ta et oppgjør med livet sitt. Mottagelsen av filmen skulle tidvis bli vanskelig for Vibeke Løkkeberg, til tross for gode anmeldelser. Selv om ønsket var å problematisere objektifiseringen av kvinner, ble filmen likevel preget av akkurat dette. Vibeke Løkkeberg skrev originalmanuset, men på grunn av endringer underveis, opplevde hun at hovedpersonen i filmen likevel ble et objekt. I tillegg spurte en journalist ved lanseringen hennes mann om han kunne fotografere henne naken, kun innrullet i filmruller. Helt i kontrast med filmens budskap. Resultatet er at Vibeke Løkkeberg har blitt tydeligere i temaene sine senere.
Det var som regissør at Vibeke Løkkeberg virkelig skulle markere seg. Det startet med dokumentarfilmen Abort. Filmen handler om en jente som bestemmer seg for å ta dette inngrepet, et tøft tema i en tid da selvbestemt abort enda ikke var gjeldende, og søknader måtte innvilges før steget kunne tas. Løkkebergs feministiske og humanistiske tanke ble allerede tydelig her: Temaer som er gjengangere i hennes ouvre. Løkkeberg har også en svært realistisk tone i filmene sine som gjør at de føles ekstra ekte og nære. Skuespillerne er en kombinasjon av profesjonelle og amatører, et bevisst valg for å skape rom for spontanitet og improvisasjon.
Rumpefeide og riksheks
Løkkebergs første langfilm var også den som gjorde henne til et navn her til lands, både på godt og vondt. Åpenbaringen fra 1977 handler om en middelaldrende husmor som får problemer med å tilpasse seg livet etter at barna har forlatt redet. Poeten Marie Takvam spilte hovedrollen med en stille og desperat sårhet. Filmen ble i utgangspunktet ganske godt mottatt på kino. Men da den svært respekterte filmkritikeren Arne Hestenes til slutt så filmen ga han den en svært indignert anmeldelse. I en scene viser Takvam, som hverken var ung eller tynn, fram sin nakne kropp. Dette kunne ikke Hestnes tåle; en naken, dissende rumpe hørte ikke hjemme på et filmlerret. Åpenbaringen, som er en viktig politisk film, ble redusert til det som i all ettertid har blitt referert som «rumpefeiden». I tillegg fikk filmen kritikk fra feministisk hold. 70-tallet var rødstrømpenes tid, kvinnesak sto på agendaen og kvinner skulle være sterke. I denne filmen er ikke hovedpersonen en kvinne som går i bresjen for rettighetene til seg og sine medsøstre. I stedet er hun en usikker og angstfull kvinne som mister grepet om sin egen tilværelse. Og at hun ikke loves en lysende framtid mot slutten av filmen falt nok mange tungt om brystet. All kritikk til side, dette er en film som skildret et kvinneliv på en svært unik måte i norsk sammenheng. Løkkeberg selv står rakt i sitt forsvar av filmen og Takvams skuespillerprestasjoner.
Flere filmer fulgte etter Åpenbaringen og debattene fortsatte. Hennes neste film, oppvekstskildringen Løperjenten (1981), fikk riktignok kritikerprisen ved Filmfestivalen i Haugesund. Men bergenserne skal ha blitt blodig fornærmet over skildringene av byens arbeiderklasse under krigen. Datidens kinosjef i Bergen skal ha uttalt at filmen var «en skam for Bergen, og den verste, mest amatørmessige filmen som er laget». Dette ser heldigvis ut til å ha vært et mindre problem. Filmen gikk verden rundt på filmfestivaler, og fikk gode anmeldelser der ute. I 1995 ble Løperjenten plassert på UNESCOs liste over de femten mest betydningsfulle filmene fra Norge. Løkkeberg har også uttalt at det har vært tilfredsstillende at denne filmen ikke ble like skandaløs på som andre filmer hun laget. Hun ville også at Løperjenten skulle være en vakker, streit historie om to barn og deres familier. 1981 skulle også, delvis på grunn av denne filmen, bli kalt for jenteåret i norsk film. Samme året ble Forfølgelsen av Anja Breien og Liten Ida av Laila Mikkelsen sluppet på kino. Alle tre vakte stor oppmerksomhet, noe som er relativt unikt i norsk sammenheng, ettersom filmene har både kvinnelige regissører og sterke kvinnelige hovedroller.
Løkkeberg var opptatt av to ting i denne filmen. For det første ønsket hun å skildre barn og deres turbulente liv og skader innenfor familiestrukturen. Vi blir kjent med en syv år gammel jente som vokser opp i Bergen like etter krigen. Gjennom hennes øyne blir vi vitne til foreldrenes dysfunksjonelle ekteskap, farens nye elskerinne og hvordan denne trekanten påvirker omgivelsene. Særlig er det datteren som får lide under dette. Spørsmålene Løkkeberg stilte seg var hvordan skal barn kunne handle ut fra sine egne liv når voksenstøtten mangler? For det andre skildrer filmen livet i Norge rett etter krigen. Som bakteppe i historien merkes forholdet til NATO og USA, og deres innflytelse på lille Norge. Selv om dette ikke er en eksakt biografi, henter hun her inspirasjon fra sin tidlige oppvekst i Bergen. Antagelig er det mye Løkkeberg selv husker fra denne tiden som har funnet fram til filmen.
Også filmen Hud (1986) skapte debatt. Hud var da en av de dyreste filmene som hadde blitt laget i Norge, men tematikken (incest) var tung og antageligvis vanskelig å fordøye for mange. I tillegg var filmen lang, og i manges øyne langsom. En time av filmen ble klippet bort da den ble lansert på VHS. Kritikere slaktet den, og i debatten som oppsto var visstnok «riksheks» et begrep som ble myntet på Løkkeberg. Lignende diskusjoner ser ut til å ha fulgt henne videre i senere filmer også. Men hennes feministiske visjon er tydelig også i denne filmen. Historien kan sees på som en kommentar på hvordan kvinner historisk sett har vært underlagt menn både seksuelt, økonomisk og religiøst.
Dokumentarer og kampen om kunstnerisk kontroll
Måker (1991) og Der gudene er døde (1993) skulle bli hennes siste filmer på mange år. Måker er inspirert av den russiske forfatteren Anton Tsjekhov og handler om en familie som desperat forsøker å komme seg på bena etter en konkurs. Der gudene er døde er et halvdokumentarisk drama om krigen i Jugoslavia. Til tross for kunstneriske ambisjoner ble de dårlig mottatt, antagelig mye på grunn av at man da var forutinntatt etter debatten rundt Hud. Myten om Vibeke Løkkeberg hadde virkelig satt sine spor, noe som var tydelig i anmeldelsene. I tillegg fikk Løkkeberg problemer med å få støtte til filmene sine. De dårlige mottagelsene kan ha hatt noe med saken å gjøre, men en annen årsak var at familien hennes var såpass involvert i produksjonen. Siden Åpenbaringen hadde hun jobbet tett med sin andre ektemann Terje Kristiansen. Han fungerte som kunstnerisk produsent, og i flere av filmene hadde barna deres roller. For Løkkeberg var dette viktig for å kunne opprettholde full kunstnerisk kontroll over innspillingen og det ferdige resultatet. Samarbeidet mellom Løkkeberg og Kristiansen var tett, men på et tidspunkt krevde Norsk Filminstitutt at hun måtte bruke en annen produsent til sine neste prosjekter. For Løkkeberg ble det en ekstrem krenkelse fordi det ville gi andre større innflytelse over hennes filmer. Resultatet ble at hun ikke laget filmer på mange år.
Hennes neste film, og foreløpig siste, er dokumentaren Gazas tårer (2010) som tar for seg konflikten i Gaza og Israels bombing i 2008. Dette er en svært markant antikrigfilm som særlig tar for seg hvordan konflikten påvirker de palestinske barna i området. Selv om det var mange år siden Løkkeberg hadde laget film, ble det også nå en debatt om filmen. Løkkeberg slapp selv ikke inn i Gaza, så innspillingen er gjort av beboere i Gaza, samt utenlandske journalister som befant seg i området. Det meste av materialet er autentiske bilder av Israels bombing, men noen av scenene er også iscenesatt. Dette er et grep som regnes som noe ugreit i dokumentarsjangeren. Men for Løkkeberg ble det viktig å skape empati for ofrene. Samtidig er det heller ikke tvil om at krigen er virkelig. Resultatet er også tøft. Vi blir vitne til usladdete bilder av sårede mennesker og lik. Det er vanskelig å ikke bli berørt av det man ser. Men filmen og Løkkeberg har også fått kritikk fra Israel og pro-israelske organisasjoner som mener Gazas tårer viser en svært ensidig og uriktig side av konflikten.
Vinden snur
Som tidligere nevnt er filmskaperen Vibeke Løkkeberg er kompromissløs. Hun står rakrygget bak filmene sine og unnskylder dem aldri. Hun har en klar mening med det hun formidle, og har nektet å bøye seg for kritikker og harde omtaler. Dette er prisverdig. Hennes kunstneriske idé er tydelig. Man kan også spørre seg om debattene ville oppstått om ikke tematikken for filmene hadde vært viktig. Det er tydelig at filmene har provosert, men hvorfor? Fordi Løkkeberg har tatt opp noe viktig i filmene sine? Eller fordi hun er kvinne? Ville en kompromissløs, mannlig filmskaper blitt utsatt for samme type debatt? Til avisen Vårt Land den 11.9.2015 uttalte Løkkeberg «I ungdommen trodde jeg at kunst ble vurdert uavhengig av kunstnerens kjønn. Nå vet jeg at det bare er slik for menn. Kvinner i skapende yrker blir alltid sett i forhold til sitt kjønn, og for meg har ofte oppmerksomheten rundt min person skygget for verket. Derfor er det alltid befriende å delta på festivaler i utlandet. Der handler det om filmene mine og ikke om meg». Likevel, stemningen har de siste par årene vært i ferd med å snu. Løkkebergs kunstneriske profil er i ferd med å bli gjenoppdaget, og folk har i større grad fått øynene opp for de sosiale og politiske kommentarene i filmene. I 2015 fikk hun tildelt æres-Amanda under Filmfestivalen i Haugesund og Cinemateket i Oslo satte opp flere av filmene hennes. Denne hederen er forsinket, men velfortjent. I norsk sammenheng er Vibeke Løkkeberg unik. Hun har laget sine filmer, uten å ta hensyn til andre. De har hatt historier hun har ønsket å fortelle og aldri latt seg skremme til stillhet. Hun er også en utforskende regissør som aldri har ønsket å lage samme film to ganger. Hun beveger seg hele tiden inn i nye temaer som engasjerer henne, og hun tøyer grenser. For publikums skyld håper jeg det kommer mange flere filmer fra henne.
Filmografi
-
Gazas tårer (2010)
-
Der gudene er døde (1993)
-
Måker (1991)
-
Hud (1986)
-
Løperjenten (1981)
-
Åpenbaringen (film) (1977)
-
Regn (1976)
-
Prostitusjon (1974)
-
Abort (1971)
Som skuespiller:
-
Måker (1991)
-
Høvdningen (1984)
-
Løperjenten (1981)
-
Formynderne (1978)
-
Åpenbaringen (film) (1977)
-
Vinterferie (Fleksnes) (1972)
-
Georgia, Georgia (1972)
-
Love Is War (1970)
-
Exit (1970)
-
Bezeten – Het gat in de muur (1969)
-
Liv (1967)
