Hoveddelen av filmene vist under Arabiske filmdager på Cinemateket 19. – 21. april var relativt nye. Den tunisiske klassikeren Palassets stillhet fikk likevel en plass. Ikke uten grunn. Dette er et sterkt og tidløst drama om undertrykkelse og frihet.
Filmen, som ble regissert av Moufida Tlatli, ble utgitt i 1994 og er den første tunisiske filmen laget av en kvinne. Den har også et sterkt kvinneperspektiv. Handlingen er satt til 50-tallet, helt på slutten av den franske kolonitiden. I palasset til adelsmannen Sid’Ali vokser Alia opp som datter av tjenestekvinnen Khedija. Med en ungpikes uskyld og naivitet betrakter hun alt som skjer rundt seg. Alia har en vakker sangstemme og vekker derfor interesse hos de rundt henne. Da Sid’Ali ønsker å ta Alia som elskerinne, nekter Khedija – til tross for at seksuelle tjenester implisitt ligger i stillingen til tjenestepiker for adelskapet. Dette setter i gang hendelser som blir vanskelige å takle for de involverte.
Nesten hele handlingen er satt til innsiden av palasset. Dette gir en kvelende følelse av palasset som et eget mikrounivers, hvor alt som skjer skal være slik det alltid har vært – til tross for hva som skjer utenfor. Men gjennom radiorapporter får man høre om nasjonalistiske opptøyer og frihetskamper mot den franske kolonimakten. På en elegant måte flettes disse to opptøyene sammen, både de utenfor og innenfor palasset. Gjennom flere nivåer får vi se effekten av hva undertrykkelse gjør med folk. Både kjønn, klasser og land er underlagt hverandre. Kvinnene i filmen har ingen rettigheter, men i likhet med de utenfor som kjemper for Tunisias selvstendighet, kjemper også de for sin egen frihet.
Filmens tittel henspiller på hemmeligheter, og de destruktive konsekvensene av aldri å kunne si sannheten, og alltid måtte tie i hjel deler av sitt eget liv. Dette er en dynamikk som hele palasset ser ut til å være en del av, og bidrar til den klaustrofobiske følelsen i filmen. Tlatli har også gjort noen smarte valg i så måte med hensyn til valg av musikk og god oppbygging. Soundtracket er i all hovedsak bestående av svært rolig luttmusikk, et instrument Alia drømmer om å lære uten å få lov, og sanger om den tunisiske selvstendighet. Denne musikken symboliserer Alia og Khedijas ønske om et bedre liv, et ønske de må undertrykke og ikke kan snakke om.
Tlatli bruker i tillegg mye tid på å bygge opp stemningen. Gjennom mange, lange scener gis vi et godt innblikk i hvordan livet i palasset fungerer, før selve historien egentlig starter. Slik kommer vi helt på innsiden av desperasjonen som ligger i karakterene, og vi får virkelig ane at en tragedie er forestående. Men som tittelen sier er dramatikken og tragedien svært stille hele veien. På et svært realistisk vis blir de menneskelige følelsene hele tiden holdt tilbake. Grepet er effektivt. Det er brukt tid på å komme under huden på karakterene, men det menneskelige dramaet blir desto sterkere når det skjer.
