Joda, Prometheus innfrir. Men den gjør heller ikke særlig mer.
Jeg har kvidd meg i mange dager for å skrive denne omtalen. For hvordan skal man liksom anmelde Prometheus? Hva skal man si om en film som så mange mener så mye om, og har ment mye om før den i det hele tatt fant veien til lerretet?
Vel. For meg lå det aller meste av spenningen rundt Noomi Rapaces rolleprestasjon. Ville hun klare å nærme seg genialiteten til Ripley? Ville noe av bråtøffheten til hennes mer kjente, svenske rolle bli med henne inn i Ridley Scotts univers?
Kort sagt: nei.
Der Ripley er en motvekt til andres skråsikkerhet og korttenkthet, er Elizabeth Shaw (Rapace) heller korttenkt i hvor insisterende blåøyd hun er. Hun tolker hulemalerier som vennlige invitasjoner fra våre skapere, og stopper visst aldri opp for å tenke over alternativer til det hendelsesforløpet hun drømmende ser for seg. (Desto større fallhøyde senere, selvfølgelig.)
Prometheus ser for det meste veldig bra ut.
Der Ripley aldri får særlig mye oppmerksomhet rettet mot det faktum at hun er kvinne før i Aliens (1986), blir Elizabeth plassert i et trygt, heterofilt forhold og tildelt en identitetskrise over sin manglende evne til reproduksjon. Forøvrig et litt for ivrig forsøk på å forklare hennes altoppslukende dragning mot “skapere” der, Scott. For ikke å snakke om den operasjonsscenen…
Elizabeth Shaw er det myke motstykket til roboten Fassbender og barske mannemenn med tatoverte hoder, og står dessuten i sterk kontrast til filmens eneste andre nevneverdige kvinnelige karakter (Theron med daddy issues). Det er faktisk nesten som om de to ytterste ytterpunktene av Ripleys sammensatte karakte er kirurgisk fjernet (no pun intended) og plassert rett inn i tomme skjell, og det ender dermed opp med å bli en til tider grotesk parodi utspilt av to ganske så simple karakterer.
Neida, dette er ikke The Iron Lady. Tror vi.
Men det er altså ikke bare denne ene karakteren filmen handler om. Michael Fassbender er helt knall som en fjern slektning av Ash og Bishop (hhv. Alien, Aliens), og flere av de andre karakterene fungerer godt. Det er allikevel omgivelsene som spiller selve hovedrollen her, og de vil jeg si lever opp til forventningene – selv om 3D-en sliter på store oversiktsbilder og avstander. Ellers fungerer filmen greit som som et slags møtepunkt mellom referanser til Alien-filmene og pekere framover mot nye sequels. Prometheus prøver aldri på noe tidspunkt å være Alien, og godt er det. De som forventer seg det vil bli skuffet. Men også for de fleste av oss er dette nødvendigvis en annen film enn vi hadde forventet oss. Og akkurat dét var vel omtrent som forventet.
Du bør få med deg Prometheus, men du kommer sannsynligvis ikke til å føle noe videre behov for å se den igjen med det første.
