Ramaskrik – ikke bare skrekk og gru

Etter mitt første besøk på Ramaskrik, skrekkfilmfestivalen i Oppdal (!) og Kosmoramas nerdete lillesøster, var jeg helt solgt. For en skrekkfilmfan er Ramaskrik som å komme hjem. Tre dager til ende fylles Oppdal Kulturhus med en gjeng grøssertilhengere, og man ser grøssere fra morgen til kveld – hvis man orker. Det oppdalske høstlandskapet er perfekte omgivelser for en slik opplevelse.

Årets festival avvikles 24. – 26. oktober, med et fantastisk program. Undertegnede skal selvfølgelig tilbake for å rapportere for Filmamasoner. For å varme opp til festivalen tok jeg en prat med tre av damene i festivalstaben, og spurte dem ut om hvordan det er å jobbe med en av Norges mest unike filmfestivaler.

Hva er det beste med å jobbe med en skrekkfilmfestival?

Sølvi Stokkeland: Det er selvfølgelig gøy å se mengder av skrekkfilm og holde seg oppdatert på det som rører seg der ute. Men det er nesten enda morsommere å sette sammen et godt og variert program for publikummet vårt – prøve å skape riktig balanse mellom skummelt, slemt og morsomt, og gi dem en helhetlig festivalopplevelse som de får lyst til å komme tilbake til år etter år. Jeg liker å høre publikums reaksjoner på filmene vi har valgt ut. Det er jo ikke alltid de er enige med oss i programrådet.

Ina Morken Midtun: Min jobb dreier seg mest om det administrative og logistikkmessige rundt festivalen. Å jobbe med Ramaskrik har gitt meg en sterkere forståelse av et unikt og engasjert publikum! Det beste med å jobbe med noe som er så konsentrert rundt én sjanger er å skape noe særegent  og enestående på landsbasis. Ramaskrik Oppdal har en helt egen følelse!

Bente Maalen: Det beste er at man jobber med folk og publikum som er veldig dedikerte til sjangeren. Det gir et engasjert publikum, entusiastiske gjester og jevnt over en fornøyelig opplevelse.

Hvordan gikk det til at dere (særlig Bente, som ikke er skrekkfilmfan) ble med å drive Ramaskrik?

Sølvi: Jeg har vært aktiv i Trondheim Filmklubb i noen år, og for et års tid siden ble jeg rekruttert til Kosmorama derfra. Siden jeg er veldig glad i skrekkfilm, ble det fort avtalt at jeg også skulle jobbe med Ramaskrik. Jeg har vært publikum der siden starten, dratt dit med en vennegjeng fra Trondheim, og jeg håper å få tid til å se litt film sammen med dem i år også.

Ina: I 2011 leste jeg en artikkel om Ramaskrik i lokalavisa og jeg tenkte at den festivalen, den vil jeg være en del av. Så jeg tok kontakt med Bente, og vips var jeg med i staben! Etter Ramaskrik fortsatte vi samarbeidet og jeg ble en del av Kosmoramas stab og har altså vært med i Ramaskrik siden oppstarten.

Bente: Jeg var vel en pådriver til å sette en god idé ut i live. Jeg har blitt mer pysete med årene og så ikke for meg at jeg ikke skulle se film da vi startet med dette; men jeg elsker festival, og den gode festivalfølelsen vi får til på Oppdal er verdt alt arbeidet i seg selv.

Mange tror at skrekkfilm er en guttesjanger. Har dere inntrykk av at flere gutter enn jenter besøker festivalen? 

Sølvi: Det har jeg aldri tenkt over, så det tyder kanskje på at balansen ikke er så skeiv? Men jeg er kanskje ikke så veldig oppmerksom på sånt heller.

Ina: Jeg har ikke et slikt inntrykk av Ramaskriks publikum. Det er fint å se at vi har en så bred publikumsmasse, både kjønns- og aldersmessig.

Bente: Tja, kanskje litt? Jeg har ikke tenkt så mye over det, men det er kanskje en liten overvekt.

Hva er deres yndlingsskrekkfilmer?

Sølvi: 28 dager senere (2002) er en av få filmer jeg kan se igjen og igjen, den har noen helt magiske scener. Jeg er også veldig glad i den opprinnelige Dead-trilogien til Romero, og The Woman (2011) sitter fortsatt i kroppen etter Ramaskrik 2011.

Ina: Den første filmen jeg tenker på er den første skrekkfilmen jeg så som barn, som har satt kraftige spor i meg – It (1990). Jeg var nok alt for ung da jeg så den, men den har jeg sett flere ganger og har et sånn passe nostalgisk forhold til den. Ellers har jeg stor sans klaustrofobiske filmer som The Descent (2005) og skrekk-komedier fra 80- og 90-tallet, som Beetlejuice (1988).

Bente: Vel, det er vanskelig å ha en favoritt når jeg ikke ser så mange, men jeg så Kairo (2001) under Tromsø Filmfestival et år og den skremte livskjiten av meg på en veldig bra måte. Jeg skvatt like mye av enkelte scener da jeg var kinomaskinist og viste den i Trondheim Filmklubb et par uker senere. Var redd jeg hylte så høyt at de hørte meg ut i salen.

Hva ser dere mest fram til av årets festival?

Sølvi: Jeg gleder meg stort til åpningsfilmen, Insidious: Chapter 2 (2013), det kan bli en heftig opplevelse! Eneren var noe av det skumleste jeg har sett, og lyden i Storsalen på Oppdal er noe for seg selv.

Ina: Jeg er enormt imponert over programrådet i år – vi har et knallsterkt program som har skapt luksusproblemer for både meg og mange andre. Det er rett og slett FOR mange spennende filmer! Ved siden av det gleder jeg meg til å høre gjestene våre snakke om work-in-progress. Det blir kult å høre Pål Øie snakke om Villmark (2003)!

Bente: Jeg gleder meg til å se Eksorsisten (1968) igjen (se, jeg er ikke så pysete), men mest av alt gleder jeg meg til å se hvor påvirket folk blir av filmene på programmet. Det er noe helt eget med en festival hvor publikum er skikkelig gira når de kommer ut av kinosalen fordi de har blitt så skremt at adrenalinet pumper. Og så får folk behov for å snakke om filmene etterpå, og det gjør at det blir et ekstra samhold blant publikum på Ramaskrik. Det er fint!

—

Illustrasjon: Festival-artwork av Mads Eriksen