Kim Nguyens Rebell har gått rundene på filmfestivaler under den engelske tittelen War Witch (originaltittelen er riktignok Rebelle) og tittelskiftet gjør at jeg må konsentrere meg for ikke å tillegge filmen helt andre egenskaper enn den hadde da jeg så den på TIFF. Jeg husker nemlig ikke hovedpersonen, 14-årige Komona, som noen særlig rebell: hun ble på særdeles voldelig vis dratt inn et nytt og jævligere liv, uten mulighet til å påvirke sin egen situasjon noe nevneverdig. Hun er mer apatisk enn rebelsk, og det er apatien som også gjennomsyrer hennes tendenser til opprør: det virker som hun ikke makter å se for seg konsekvensene av det hun gjør. Hennes største rebelske handling går ut på å skade en mann under et samleie, og som feministisk skribent er det da ikke fryktelig langt unna å tenke at det alene er nok til at hele filmen defineres ut fra det. Komona gjorde opprør mot påtvunget sex én gang; hun er en war witch gjennom størsteparten av filmen.
Så, til plottet. Vi befinner oss i et ikke navngitt, frankofont, sentralafrikansk land hvor vold og anarki ser ut til å være det som regjerer. Komonas landsby blir angrepet av geriljasoldater en dag. Alle de voksne blir drept – mange av sine egne barn, som blir tvunget. Dette er historier vi har hørt, lest om i de seriøse helgemagasinene og fått gjenfortalt på nyhetsprogrammer: barn som blir tvunget til å begå grusomme handlinger slik at de ikke skal ha noe igjen å tape, deretter dopes de ned for å være lettere å håndtere og manipulere av de eldre soldatene, som sannsynligvis har vært gjennom akkurat det samme noen år i forveien. Komona og en håndfull andre tas med på en marsj gjennom jungelen, hvor de blir kjent med ”magisk melk”, noe slags kvae fra et spesielt tre, som holder dem neddopet. De kommer etter hvert fram til hovedleiren til denne bestemte geriljagrupperingen, og Komona blir utnevnt til selve sjefens egen war witch – fordi man har oppdaget i løpet av jungelmarsjen at hun ser ting. Ser ånder mellom trærne som viser henne hvor hun må gå og hva som skal skje, hører stemmer som hvisker til henne, eller som skriker. At alt dette skjer mens hun er neddopet ser ikke ut til å bli oppfattet som særlig relevant, kanskje heller at den magiske melken hjalp henne å komme nærmere åndene i skogen.
Kjente fortellinger
For de som har selv minimal kjennskap til afrikansk litteratur er dette også kjent stoff. Det samme er den angivelige magiske kraften til afrikanske albinoer. Denne gruppen er fortsatt meget utsatt på deler av det afrikanske kontinentet. Troen på at de innehar spesielle magiske krefter, gjør at albinoene kan bli slaktet fordi man vil bruke innvollene deres til ”medisinske” ritualer. Noen er dog heldigere, og ender opp som en slags medisinmenn eller lignende. En av sistnevnte er en del av geriljagjengen som stjeler Komona (han går under det passende navnet Magicien), og midt oppe i alt helvetet får de to et godt øye til hverandre. En dag rømmer de to sammen, og gjør et forsøk på et tilnærmet normalt liv hos guttens tante og onkel. Fortiden innhenter dem, naturligvis.
Komonas barnlighet passer på at dette aldri blir en rett fram rømme fra fortiden-film. Da hun blir gravid, ser man først ikke forskjell på den runde barnemagen hun hadde fra før, og magen som blir rund fordi det vokser et barn inne i den. Allikevel skal hun være soldat og krigsheks, og rådgi en mektig geriljasjef i hans avgjørelser. På et symbolsk plan kan det like godt være påtvungen voksenhet hun rømmer fra med Magicien; men her er det ikke det symbolske som er det viktigste. Det er det håndfaste, fysiske.
Imponerende av unge skuespillere
De to unge skuespillerne som har sine første roller som Komona (Rachel Mwanza) og Magicien (Serge Kanyinda) er interessante å se på, fordi de er så milevis fra de fleste tenåringsskuespillere vi ser på lerretet. De to oppnår dessuten en spesiell kjemi seg i mellom som er strålende lavmælt. Jeg opplever det som troverdig at de på grunn av sine opplevelser har et indre liv som jeg aldri kan få innblikk i; det er ikke bare et tynt lag utenpå. De løser på imponerende vis oppgaven å skulle spille ut keitete, nølende tenåringsfølelser midt i en situasjon som for oss, i vår del av verden, er absurd å skulle forholde seg til.
Så får det heller gå at historien, selve plottet og handlingen, kunne vært sterkere. Mindre er mer noen ganger, og skuespillet til Mwanza og Kanyinda er godt nok til å bære sin egen film.
Få med deg Rebell på kino.
