Lucy (Emily Browning, kjent fra bl.a. Sucker Punch) er sosialt isolert og sliter med å betale husleia, selv om hun åpenbart driver med deltidsprostitusjon på si ved siden av studiene. Hun besvarer en mystisk jobbannonse i avisa, som via nesten Eyes Wide Shut-type middagsselskaper fører til at hun (vel vitende) blir servert tunge sovemedisiner og betalt for å sove natten gjennom på et rom der det også kommer til å befinne seg en mann.
Det eneste Lucy vet helt sikkert, er at dette ikke dreier seg om klassisk prostitusjon. Arbeidsgiveren hennes gir henne tidlig beskjed om at “your vagina will not be penetrated. Your vagina is a temple” – til hvilket hun svarer at hennes vagina slett ikke er noe tempel, men det at den ikke skal bli penetrert blir altså stående som den eneste regelen som gjelder mens hun ligger og sover. Hun ser aldri mennene som betaler for å dele natten med henne, og hun vet ikke hva de gjør med henne. Det ser vi som sitter i salen, men jeg skal ikke gå for mye inn på det her, bortsett fra å nevne at det underveis kommer til en regel til: mennene kan heller ikke etterlate noen merker på kroppen til Lucy.
Jeg tror at Sleeping Beauty vil mye, men dessverre vet den ikke helt hvordan den skal få det fram. Flere av de jeg snakket med utover denne festivalkvelden ga uttrykk for et savn etter en mer tradisjonell narrativ å forholde seg til – noe man jo ofte er avhengig av i en fiksjonsfilm. Riktignok kan eksperimentering med narrativer så vel som sjangere ofte føre til spennende resultater, men for at dette skal være vellykket bør det være en slags bevisst form for forvirring man vekker i publikum. Ellers virker det gjerne bare litt uten mål og mening.
Ikke at Sleeping Beauty nødvendigvis er en mislykket film; det er bare vanskelig å forstå hva Leigh har ønsket å formidle eller oppnå med den. Den gradvise oppbygningen av stemning og følelsen av noe rart, som finner sted i løpet av filmen, fungerer fint. Den er nok allikevel litt for gradvis, og i det rulleteksten kommer opp på lerretet var vi flere som trodde at NÅ skulle de ordentlig rare tingene begynne å skje.
Sånn sett handler det også mye om hva slags forventninger vi hadde blitt gitt til filmen på forhånd. Uten at jeg nå klarer å komme på hvorhen, hadde vi alle hørt ord som “absurd”, “grotesk” og kanskje til og med “sjokkerende” brukt for å beskrive filmen. Det er absolutt ting man ser som jeg syntes var litt ekle i en rynke på nesa-aktig måte, men det ble aldri noe særlig mer enn det, og det syns jeg vel kanskje filmen hadde tjent på. Når den først har den oppbygningen den har, altså.
Sleeping Beauty tar åpenbart utgangspunkt i ekstremt konservative kjønnsroller, der kvinnen er totalt passiv og mannen har total kontroll. Samtidig er spørsmålet om nettopp kontroll noe som går igjen i filmen: i en tidlig scene lar Lucy to menn kaste mynt om hvem som skal få ligge med henne og når det skal skje, hele tiden mens hun stiller de avgjørende spørsmålene og mennene kaster mynt. Det virker også som om Leigh ønsker å nærme seg det muligens kontroversielle spørsmålet om hvem som “egentlig” utnytter hvem i en situasjon der noen er villig til å betale for adgang til en annens kropp, men dette blir knapt mer enn hintet til.
En scene der Lucy brenner noen av pengene hun har tjent i søvne, kan selvfølgelig bety at hun ikke jobber for pengenes skyld i det hele tatt, men at det er noe annet som driver henne; kanskje spenning, eller et sterkt behov for å føle seg ønsket, eller noe helt annet. Det blir imidlertid også helt kurant å gå ut fra at hun gjør det ut fra den mer tradisjonelle forestillingen om at penger tjent på en slik måte er “skitne” og at hun føler seg ukomfortabel med å bruke dem (eller kanskje hun rett og slett bare tjener så mye penger at hun brenner av en seddel når hun først har muligheten…?). Det virker i hvert fall som hun føler et behov for å distansere eller beskytte seg fra den mystiske jobben sin i det hun står opp fra sin egen seng hjemme hos seg selv, kun for å ta på seg truser før hun kan sove videre.
Det er vel kanskje også dette behovet eller ønsket som til slutt leder til at hun blir så fast bestemt på å finne ut hva som faktisk skjer i det rommet der hun blir betalt for å sove. Og det er da, i det hun selv skal bli en tilskuer omtrent på lik linje som oss i publikum og til en viss grad slik som mennene som betaler for å være nær henne, at det går galt. Er det sånn det går når man blander seg inn i de voksnes verden, er det dét Leigh vil fram til (og i så fall forhåpentligvis kritisere) her? Eller vil hun bare lage en merkelig film som man ikke vet hva man skal mene om? I så fall har hun sannelig lyktes.
1 Kommentar