Året er 1952. Vi befinner oss i Storbritannia, syv år etter andre verdenskrig. Koreakrigen er i full gang. Winston Churchill er statsminister og dronning Elisabeth II tar over tronen etter George IV i februar. Storbritannias første atombombe blir sprengt utenfor Australia. Vi møter et land i endring og frustrasjon. Uskylden er for lengst borte. De unge optimistiske mennene er hverken unge eller særlig optimistiske lenger. De har treben og traumer. Kvinnene har returnert fra arbeidslivet til hjemmets klamme favn. Dette er bakteppet for ITVs feministiske krimserie The Bletchley Circle.
Serien ble sendt i sin stillhet på NRK tidligere i vår. VG avslørte ikke hvem morderen var, og twitrerne brydde seg mer om de seneste dødsfallene i The Walking Dead. Det er egentlig helt greit. The Bletchley Circle er noe så ekstraordinært som en mysterieserie med fokus på kvinners vanskelige situasjon etter andre verdenskrig. Serien omhandler fire kvinner som jakter på en grufull og intelligent morder. Disse fire kvinnene, som tidligere var dyktige kodeknekkere under krigen, har sett seg lei på sine altfor trygge og altfor innestengte liv. Hovedpersonen Susan (Anna Maxwell Martin) begynner å interesse seg for noen brutale drap på unge kvinner, og hun ser forbindelser der politiet ikke ser noe som helst. Politietterforskerne er både inkompetente og lite lydhøre overfor Susan som prøver å hjelpe. Som seg hør og bør i enhver detektivserie. Susan får med seg sine tre tidligere arbeidskolleger, og sammen begir de seg ut på noe som skal vise seg å bli en svært farlig etterforskning.
Kvinnekamp
Noe av det mest interessante i denne TV-serien er ikke mordgåten, men de fire kvinnenes kamp for anerkjennelse og likeverd. De møter alle sammen motstand, både på hjemmebane og ute i yrkeslivet. Sentralt står også vennskapet mellom de fire, noe som viser å bli langt mer verdifullt enn ekteskapene de har inngått. To av våre heltinner har valgt livet som husmor, mens de to siste jobber som henholdsvis servitør og bibliotekar. Protagonisten Susan lever i et godt ekteskap med to barn, men opplever frustrasjonen ved å ikke få brukt sine nærmest geniale evner til å se mønstre og løse gåter. Hun har heller aldri avslørt sin tidligere karriere som kodeknekker for sin mann. Susan ligner Sherlock Holmes, hvis en ser bort ifra at hun hverken tar opium eller spiller fiolin.
Bortskjemte som vi er med serier som Mad Men vil det kanskje oppleves som rart å se at damene på 50-tallet ikke hadde perfekte hårsveiser eller kronisk ripsrøde lepper. The Bletchley Circle er ikke mindre detaljert enn Mad Men, men den er mer nedtonet og realistisk enn den populære amerikanske serien. Fargene er grå og brune, noe som understreker dysterheten i Storbritannia på denne tiden. Storbritannia er preget av pessimisme og nedgang, noe som speiles i klesdrakten og interiøret. De kvinnelige karakterene er langt fra glansbilder, og de har ikke økonomi til å skifte kjole hver dag. Det var kanskje mennene som regjerte på Madison Avenue, men i The Bletchley Circle er det kvinnene som spiller hovedrollene. Det er så absolutt en herlig avveksling.
Gledelig gjensyn med Martin
Castingen i The Bletchley Circle er aldeles fortreffelig utført. Anna Maxwell Martin har tidligere blitt observert i serier som Bleak House, og hun passer like ypperlig som misfornøyd husmor som opprørsk dame fra 1800-tallet. Det er uten tvil et kjærlig gjensyn. Martin bærer mye av serien, og hun spiller rollen sin slik at vi aner hva som foregår under overflaten uten at hun tar det helt ut. I tillegg har hun et såpass foranderlig utseende at hun knapt er å gjenkjenne fra den ene rollen til den andre, og det er definitivt i hennes favør. Rachel Stirling (Millie), Julie Graham (Jean) og Sophie Rundle (Lucy) spiller de tre andre modige detektivene, og de fyller alle hver sin funksjon. Millie er den tøffe og selvstendige, Jean har mest pondus og innehar en slags sjefsposisjon (så er hun da også bibliotekar), og Lucy er den yngste og med et fotografisk minne som kommer til nytte mer enn én gang.
Det er ikke mye utsette på The Bletchley Circle. Selvfølgelig hadde det ikke skadet med en litt mer intrikat mordgåte, men jeg opplever det likevel ikke som et stort minus at morderen avsløres allerede i andre episode. Dette er heller ikke en typisk whodunnit-serie. Men, hvem er det egentlig som bruker leppestiften sin til å tegne med? På et kart? Jeg ville brukt en penn! Manusforfatterne har tydelig fått noen pussige innfall i løpet av prosessen, men det kan jeg overse.
The Bletchley Circle er perfekt for en fredagskveld i sofaen. Serien klarer å være både en spenningsserie og en dramaserie om kvinner i en fascinerende brytningstid. Den egner seg også perfekt som en miniserie, og jeg gleder meg allerede til sesong to. Foreløpig har dette vært min lille eksklusive TV-hemmelighet, men jeg oppfordrer deg herved til å ta fjernkontrollen fatt. Velkommen til The Bletchley Circle, du også!
