Long Island, New York. Året er 1922, og Baz Luhrmann inviterer til fest på godset til Jay Gatsby i West Egg. Hans adaptasjon av F. Scott Fitzgeralds klassiker The Great Gatsby er en spektakulær og fargesprakende hyllest til 1920-tallsdekadensen, og introduserer oss for en verden hvor champagnen flyter fritt og flapperne danser Charleston til Jay-Z og Jack White. Det oversminkede visuelle uttrykket til tross, Fitzgeralds historie skinner igjennom all staffasjen. Lik det grønne lyset fra Daisys brygge i East Egg.
Luhrmanns Gatsby preges av tre ulike verdener – Gamle penger, Nye penger og Ingen penger. I West Egg har de nyrike bygget sine overdådige herskapshus, deriblant Jay Gatsby (Leonardo DiCaprio). På den andre siden av sundet, i East Egg, er det de nedarvede familieformuene som råder grunnen. Her bor Daisy Buchanan (Carey Mulligan) og hennes snørrhovne, polo-spillende ektemann Tom (Joel Edgerton) som selvsagt holder seg med en elskerinne trygt forankret i Ingen penger. Historien starter når Daisys fetter Nick Carraway (Tobey Maguire) ankommer byen for å satse på en karriere på Wall Street. Han flytter inn ved siden av Gatsby i West Egg og mottar umiddelbart en festinvitasjon fra sin rike og mystiske nabo. Slik blir han et bindeledd mellom Daisy og Gatsby, som har en forbindelse forut for historien, og som Gatsby desperat higer etter å gjenoppta. I fem år har han vært tro mot en håpløs drøm som er dømt til å forbli en tom luftspeiling, og som leder ham inn i et uføre det vil vise seg vanskelig å komme ut av. Mange år senere sitter Nick Carraway på et sanatorium og forsøker å forstå hva som egentlig skjedde. Datoen er 30. desember 1929, ved slutten av en epoke. The Roaring Twenties og Jazzalderen er over, Wall Street har krakket, og ute faller snøen. Og Carraways ord om Gatsbys tragedie danser over lerretet som spøkelser fra en annen tid.
Det er vanskelig å ikke ta med seg en viss litterær forventning inn i kinosalen når man skal se en adaptasjon av Fitzgeralds klassiker fra 1925. The Great Gatsby omtales ofte som en av de største amerikanske romanene fra det 20. århundret. Tematisk står den amerikanske drømmen sentralt i historien, samt håp og utfordringer som knytter seg til det å skape seg selv på nytt. Romanen er slank og stilren, og preges av en melankolsk atmosfære, effektiv symbolbruk og poetisk dialog. I Luhrmanns hender får Fitzgeralds tekst en fargesprakende makeover. Mannen som ga oss Romeo & Julie (1996) og Moulin Rouge (2001) er tro mot sin visuelle signaturstil.
Det subtile blir storslått og det elegante vulgariseres når han drysser 
paljetter og Swarovski-krystaller over Gatsbys ekstravagante fester. Musikken dundrer, konfettien spruter, og utenfor glitrer New Yorks skyline i det fjerne. Men langt der inne, bak den outrerte art deco-estetikken, ligger historien om den gåtefulle Jay Gatsby og hans idealiserte drøm, Daisy Buchanan. Stilen er Luhrmanns, men historien er fortsatt umiskjennelig Fitzgeralds.
Leonardo DiCaprio kombinerer det idealistiske med det vulgære i sin tolking av Gatsby, og han fremstår som en typisk nyrik oppkomling der han lever ut sin rikmannsdrøm i et overdådig herskapshus. DiCaprios Gatsby unngår dessuten å drukne i sine egne ekstravaganser, og hans gåtefullhet kommer til uttrykk spesielt i scenene på brygga i West Egg. Symbolikken er til tider overtydelig, men det er aldri DiCaprio. Han er den eneste av skuespillerne som beholder noe av subtiliteten fra romanen, og ivaretar slik litt av Fitzgeralds ånd oppi all staffasjen. Nick Carraway i Tobey Maguires skikkelse, derimot, gjør det motsatte. Hans fortellerstemme blir litt for tilstedeværende og insisterende når han til stadighet blir satt til å gjenta det som nettopp har blitt sagt. Men som katalysator for Gatsby og Daisys gjenforening og gryende affære er han en viktig brikke i historien. Han er en døråpner og et bindeledd mellom dem, og er samtidig den som identifiserer Gatsbys forestilling om Daisy som noe forkjært og uekte.
Carey Mulligans portrett av Daisy Buchanan preges av at hun har litt andre arbeidsforhold enn DiCaprio. Mens han får spille på sin rollefigurs iboende mystikk og melankoli, forblir Daisy et mer eller mindre personlighetsløst skall som tripper rundt i sarte silkekjoler og kaster lengselsfulle blikk på sin tidligere flamme. Hun mangler den uhåndgripeligheten og underfundigheten som ville gjort henne til mer enn bare en vakker flapper. Men Mulligan er utvilsomt talentfull, og besitter en uanstrengt sjarme som kler Daisy godt, og kjemien med DiCaprio er overbevisende. Hennes grunne personlighet kommer spesielt godt til uttrykk i scenene hvor Gatsby utsetter henne for aggressiv kurtise. Han fanger henne i en drømmeverden, om det er i Carraways blomsterpyntede stue, eller i sitt eget overdådige herskapshus. Daisy er fascinert og fortryllet, og hviner ved synet av hans skreddersydde skjorter og spektakulære liv. Mens Daisy idealiseres Gatsbys livsstil, idealiserer Gatsby forestillingen om Daisy. Og Daisys fascinasjon for alt som glitrer kan ikke vare, for det er ikke nødvendigvis gull hun har kommet over.
Luhrmann er en modig showmann, men han evner også å dempe larmen og staffasjen når det er nødvendig. Filmens andre halvdel er i sin helhet viet til Gatsbys selvbedrag og de korrupte sidene ved livet han lever.
En av filmens aller beste scener finner sted i et rom på Plaza Hotell i New York etter at affæren mellom Daisy og Gatsby har kommet for en dag. Plutselig blir filmet til et kammerspill når alle filmens sentrale karakterer befinner seg i et rom fritt for all den overdådige pynten som kjennetegner resten av filmen. Her er både spenning og dybde, desperate mennesker som skriker til hverandre, samt en dæsj melodrama når skjulte følelser og sannheter kommer frem i lyset. Gatsbys selvbedrag blir eksplisitt når en blek og fjern Daisy ikke kan gi ham de svarene han vil ha. Da har filmen en nerve den ikke tidligere har hatt, en nerve som heldigvis sitter helt til siste slutt.
Baz Luhrmanns The Great Gatsby er et godt eksempel på hva som kan skje når man forsøker å gjøre en due om til en påfugl. Man risikerer å sitte igjen i et kaos av overflødige fjær og farger. Tidvis drukner historien i paljetter og frådende champagneflasker, men den slutter aldri å være underholdende. Og romanens gåtefulle atmosfære er aldri mer tilstedeværende enn når Gatsby speider mot det grønne lyset på Daisys brygge i East Egg. Da er melankolien nær, umiddelbar og smertefull. Men håpet lever, og det lyser grønt.
