Gjenforeningen (2013) – vet du egentlig hva du har gjort?

I grenseland mellom fiksjon og virkelighet stiller performancekunstneren og regissør-debutanten Anna Odell deg til veggs: vet du egentlig hva du har gjort?

Følelsen man sitter igjen med etter å ha opplevd Anna Odells doble Guldbaggevinner Gjenforeningen (2013) er vanskelig å beskrive. Det dirret i i hele kroppen, av adrenalin, sinne, frykt eller anger, og alle jeg har snakket med hadde samme opplevelse. Filmen treffer nemlig et punkt der vi alle kan møtes i vår egen historie: skolegangens traumer. Gjenforeningen spenner åpen gamle sår og roter rundt, fjerner den beskyttende avstanden mellom da og nå, og tvinger deg til å virkelig se etter. Hvem var du da? Hvem er du nå? Vet du hva du gjorde?

Filmen er todelt, og i del 1 er vi på 20-årsreunion for grunnskoleklassen til Anna. Stemningen er jovial og spent, slik den er på gjenforeninger. Kleine samtaler og stive smil, men også ekte gjensynsglede og nostalgi. På korte sekunder ser vi også det uunngåelige: voksne mennesker faller tilbake inn i de sosiale rollene fra ungdommen, de utkrystalliserer seg som det mest naturlige i verden. Når usikre, men intense Anna trer inn i rommet, værer vi umiddelbart hvem hun var. Hun møtes med reservasjon, som om de er på vakt. Hun var, og er, outsideren. Det er også derfor hun har valgt å komme. Den første av mange ganger det spenner seg i magen hos meg som publikum er når Anna kakker på glasset og reiser seg for å holde tale, til et åpenbart ubehag i rommet. Hun gjør det utenkelige, det nok mange drømmer om, hun konfronterer rolig sine tidligere klassekamerater med utestengningen og mobbingen hun opplevde under skolegangen. Hun vil at de skal vite, og i en kort stund er hun vår heltinne.

Talen er vond å se på, men reaksjonen fra de andre er mye verre. De bivåner overbærende, delvis med sympati, delvis pinlig berørte, og de later som ingenting når talen er over. Anna får ikke reaksjonen hun er ute etter, og resten av kvelden fortsetter hun å konfrontere de som har gjort henne vondt. Men hun gjør bare vondt verre, og selv for oss i publikum blir hun ubehagelig og vanskelig å sympatisere med. Hun spiller ikke offerrollen riktig. Festen ender stygt, og vi får ingen følelse av hevn eller oppreisning.

Del 1 er vond, men også forholdsvis konvensjonell. Det er del 2 som løfter denne filmen til det ekstraordinære. Anna fortsetter, uten å røpe for mye, oppgjøret med sin fortid. Men nå vet ikke vi som publikum hva som er virkelig og ikke. Stilen vandrer bevisst mellom fiksjon og dokumentar, og vi vet ikke hvem som spiller seg selv, og om de er Odells faktiske klassekamerater. Anna spiller fortsatt seg selv – det vil si, hun spiller en kunstner ved navn Anna Odell, som har tatt det som et kunstprosjekt å gå tilbake til sin skolegang og se hva som skjer når hun konfronterer en gruppe mennesker 20 år senere med hvordan hun opplevde dem.

Så er det kanskje ikke så viktig å vite akkurat hva som er hva, selv om den intellektuelle øvelsen i de etterhvert tallrike meta-lagene er interessant nok. For det er følelsene filmen treffer. Vi forstår også etterhvert at det ikke er hevn eller oppreisning det det handler om. “Hva vil du egentlig?” spør de henne om og om igjen. Og det Anna vil, det prosjektet handler om, er å se tilbake på hvem du var, på hva du gjorde, og hvilke konsekvenser det hadde for andre. På den uunngåelige identitets-konstruksjonen alle bedriver i grunnskolen i relasjon til hverandre. Ting du har gjort og sagt kan ha satt merker for livet hos noen andre, mens du selv har glemt det for lengst.

Odell vant med denne filmen beste film og beste manus på årets Guldbaggen, og markerer seg med dette som en av de mest spennende kvinnelige filmregissørene. Hun er kjent i Sverige for et tidligere kunstprosjekt hvor hun lot seg selv legge inn på psykiatrisk akuttmottak for å avdekke makt-strukturer innen helsesystemet. Gjenforeningen handler også om maktstrukturer, om sosiale hierarkier bygget og opprettholdt av barn, der alle spiller sin rolle, og hvordan dette hierarkiet bæres videre i voksenlivet.

Filmen holder opp et stort speil ut i kinomørket: vet du selv hva du har gjort? Vi fyller filmen med egne sår og angrer, og gjør den større. Når Anna Odells gjennomtrengende blikk forsvinner med rulletekstene er vi nok flere som tenker på noen vi burde ha ringt.