Prisvinnende regissør Dag Johan Haugerud vender tilbake etter suksessfilmen Som du ser meg (2012), og har tatt med seg skuespiller Andrea Bræin Hovig derfra.
Det er meg du vil ha tar utgangspunkt i historien om en 32 år gammel, kvinnelig ungdomsskolelærer som forelsker seg i sin 15 år gamle elev. Manuset er ført i pennen av Sonja Evang og er basert på intervjuer med læreren selv.
Uansett hva du tror du forventer deg, er Det er meg du vil ha noe annerledes, uventet. Det er en film som er vanskelig å anmelde fordi selve historien bør få forbli så ukjent som mulig inntil man selv ser filmen, så la oss her heller fokusere litt på konseptet; på virkemidlene, fortellerteknikken og hvordan man kan forholde seg til denne filmen.
Av totalt 53 minutter spilletid vil jeg anslå at cirka 51 av dem består av Andrea Bræin Hovig i svarthvitt, sittende ved et kjøkkenbord, og fortelle historien om hvordan hun, som læreren, opplevde situasjonen med den da 15 år gamle gutten. Når hun forteller, har det gått ti år.
Bræin Hovig fyller skjermen med en meget sterk tilstedeværelse. Hun maler fram bilder i hodet til seeren slik at man føler at man har sett det hele utspille seg, selv om man bare har sett hennes ansikt mens hun forteller. Helt ned til fiklingen med håret og de begynnende svettemerkene under armene er hun totalt tilstede og overbevisende i sin rolletolkning. Hun får ikke en eneste hvilepause, utenom de få sekundene spredd utover filmen når man får se idylliske bilder fra Akerselva i Oslo; men settingen oppleves aldri kvelende på verken skuespiller eller publikum. At Bræin Hovig er en skuespiller som sitter der og forteller noen helt andres historie, er noe jeg må konsentrere meg for å ta inn over meg (dette høres kanskje ut som en selvsagt del av enhver skuespillers jobbeskrivelse, men vi vet alle at det er langt fra realiteten). Da det til slutt blir røpet hvorfor filmen hadde fått sitt navn, var det tårer i øynene og klump i halsen.
Språket i denne filmen, både det filmatiske og det verbale, bruker veldig enkle måter for å forholde seg til et enormt komplisert tema. Haugerud og Bræin Hovig treffer balansepunktet perfekt, og resultatet bare funker. De enkle virkemidlene forsøker dog aldri å bagatellisere kompleksiteten i det materialet som blir presentert. Tvert imot får selve historien tale for seg selv slik at man virkelig kan ta inn over seg hvor vanskelig og ubehagelig den er. Laget på denne måten, møter filmen ingen motstand når den trenger inn under huden din og inn i hodet ditt, men legger seg godt til rette der inne.
Det spørsmålet de fleste av de jeg har snakket med har stilt seg, er om man ville forholdt seg annerledes til Det er meg du vil ha om hovedpersonen var en mann som hadde forelsket seg i ei 15 år gammel jente. Med Vågå-saken friskt i minne, og utallige lignende saker opp gjennom historien, er det lett å tenke at vi ville hatt langt mindre sympati med den eldre mannen i en slik fortelling. Gamle grisen, liksom. På den annen side har kvinner som faller for langt yngre menn (gutter, må vi vel si her) en tendens til å bli stemplet som litt gale, nærmest naturstridige og sexgale kjerringer. Så det finnes definitivt fellestrekk der med hvordan den gamle grisemannen vil bli oppfattet, men kanskje uten en del av den urovekkende maktbalansen man ofte fokuserer på i disse sakene. Den kvinnelige læreren i Det er meg du vil ha er så i stand til, og villig til, å reflektere over sin egen situasjon og sine egne tanker og impulser, at det sjelden føles virkelig ekkelt. Hun stiller de spørsmålene som alle vi på utsiden også vil spørre: er hun faktisk gal, er det noe i veien med henne, er hun pervers? Og så videre. Hun har ingen svar på spørsmålene selv, for hele poenget med denne filmen er at hun kun kan fortelle og stå inne for sin egen side av sin fortelling; hvorvidt ens personlige virkelighet korresponderer med andres virkelighet, er et umulig spørsmål å svare på fra ett eneste subjektivt ståsted.
Foreløpig har denne utrolig fascinerende og rørende filmen ikke blitt plukket opp av et norsk distribusjonsselskap som kan ta den til kinolerretet på de kommersielle kinoene rundt i landet. Her håper jeg virkelig at distributørene kjenner sin besøkelsestid, og tar ansvar for å bringe denne filmen til sitt velfortjente publikum. Noe annet vil være et svik mot hele landets kinogåere.
