Jan Troells fortelling om den kontroversielle avisredaktøren Torgny Segerstedt er også en fortelling om en mann hvis liv er totalt dominert av tre kvinner, og hans personlige kamp for å hevne seg på dem.
Handlingen i Dom over död man utspiller seg i perioden fra begynnelsen av 1930-tallet til like etter krigens slutt, og er basert på Kenne Fants biografi om Segerstedt. Hovedpersonen var i denne perioden redaktør for Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, og brukte avisa til å argumentere heftig og innbitt mot Hitler og den fremvoksende nazismen. Beundringsverdig, særlig når flere representanter for det offisielle Sverige mente at han direkte truet landets nøytralitet. Selv kongen av Sverige, Gustav V, sa til Segerstedt at hvis Sverige kom i krig, var det utelukkende redaktørens feil.
Dette er i seg selv grunnlag for en gripende film og periodeportrett; men det som gjør filmen virkelig god, er Troells vektlegging på Segerstedts personlige liv og hans relasjon til kvinnene rundt ham. Det er en klassisk konstellasjon som utgjør trioen som dominerer hans liv: moren, som døde mens Torgny var ung og nå går igjen i hans minne; kona, norske Puste som er ulykkelig forbigått; og elskerinnen, svensk-jødiske Maja som også er gift med Torgnys beste venn. Disse tre spiller i all hovedsak svært forskjellige roller i Torgnys liv, selv om dette varierer noe gjennom den to timer lange filmen. Hvor stor del av disse forholdene som er basert på faktiske observasjoner vet jeg ikke, men fascinerende er de.
Slik som Segerstedt blir fremstilt i denne svart/hvitt-filmen, mesterlig spilt av Jeppe Christensen, er han nærmest den originale Don Draper. Han er stilig og sjarmerende på den ene siden, iskald og distansert på den andre. Han er allikevel lidenskapelig opptatt av både jobben sin og av visse kvinner. Han er en big-shot som ikke tar andres følelser fryktelig alvorlig. De eneste han ser ut til virkelig å bry seg om gjennom filmen, er hundene sine, som følger ham overalt han går. Med det nære og hengivne forholdet han har til disse til sammen 4 hundene, forsøker Torgny å kompensere for fravær av følelsesmessig nærhet til menneskene rundt seg.
Helt fra begynnelsen av filmen er det tydelig at fru Segerstedt (Ulla Skoog) ikke på lang tid har spilt noen aktiv rolle i mannens liv. Hun ydmyker seg til det patetiske i sine forsøk på å tilfredsstille ham som den gode kone – dog ikke i senga, hvor han sjelden eller aldri besøker henne fra sitt eget soverom.
De halvvoksne barna kom-mer og går litt, og mye av tiden er det kun Puste, Torgny og hundene som han elsker og hun ikke fordrar. En minneverdig scene er for øvrig da fruen endelig tar ut noe av sin aggresjon overfor mannen, men på den ene hunden hans. Det var den eneste måten hun visste om å nå frem til sin mann. Den eneste andre gangen man ser ham virkelig sint på henne, ikke bare oppgitt og frustrert, er når hun har tatt på seg frakken han hadde på seg første gang de møttes. Det er som om minnet om at de to en gang var forelskede og lykkelige, er uutholdelig for Torgny.
En annen stadig tilstedeværelse er hushjelpen Pirjo (spilt av Anna Heiskanen – se også Maria Larssons Eviga Ögonblick), som forblir lengre i Torgnys liv enn noen av de andre kvinnene. Kanskje er dette nettopp fordi herre/husholderske-forholdet sørger for en naturlig distanse mellom de to?
Elskerinnen Maja (Pernilla August), som også på grunn av sin jødiske avstamning har en spesiell rolle i denne fortellingen, ser lenge ut til å være Torgnys store kjærlighet. Maja er fullstendig likegyldig til hva andre syns om hvordan hun lever sitt liv, og refererer til Torgny og sin ektemann som “mine to menn”. Når hun er sammen med dem begge, kysser hun dem etter tur – og er fru Segerstedt tilstede, utgjør ikke det noen større forskjell for selskapsdronningen. Puste blir mer enn én gang sittende i bakgrunnen i store selskaper, mens hennes mann er festens midtpunkt sammen med Maja.
Morens sørgekledde gjenferd dukker av og til opp for å stille kritiske spørsmål til redaktøren om hans personlige liv. På én måte fungerer hun som en slags samvittighet, men Torgny er allerede for gammel og innbitt til å forandre sin egen oppførsel. I stedet fortsetter han å forsøke å forandre menneskene rundt seg: få sin kone til å slutte å elske ham, få elskerinnen til å gi opp sin andre mann, få de mektige herrer til å forandre sin kurs. Om bare mennesker hadde vært like lette å oppdra som hundenene hans…
Etter hvert går det som det går i andre halvdel av livet, og alle hans tre kvinner ender opp på samme sted, i samme svarte sørgeslør. Det er først nå, etter at Puste er død, at man ser henne le oppriktig. Hun fastslår lettvint at “meg 
blir du aldri kvitt nå, Torgny. Nå er jeg her for alltid”. Når også Maja har fulgt etter, glir de tre kvinneskikkelsene mer over i hverandre, som støy fra fortiden. De står tett inntill hverandre og hvisker og fniser, angivelig over den stakkars, levende mannen deres som ikke riktig får til ting. Så selv om det først virker som om Torgny blir nærmest lettet når kvinnene hans forsvinner (han blir fra seg av sorg når Puste dør, og dytter deretter Maja helt bort fra seg den siste tiden de begge lever), forstår han snart at han aldri får være i fred for disse kvinnene som kanskje har kontrollert ham mer enn han har kontrollert dem.
I det Maja er i ferd med å dø, setter hennes mann seg på sengekanten, og får overlevert en beskjed til Torgny, mannen han over lang tid frivillig har delt sin kone med. Svaret hans lyder: “Innser du at du har gjort et menneske om til et monument?”. Dette er for meg noe helt essensielt i denne filmen; menneskene får ikke kun være mennesker, men de gjør seg selv og hverandre om til symboler og monumenter, og slike begreper kan alldri fullt ut romme alt det menneskelige vi går og bærer på. Ikke minst blir dette gjenspeilt i måten Torgny omskaper kvinnene til symboltunge spøkelser så snart de er døde. Men også måten mange legger ned krefter i å kateogrisere hverandre utfra deres mest overflatige handlinger, vitner om hvor mye komplikasjoner slike meningstillegginger kan by på. For denne historiske, men mest av alt karakterdrevne filmen, må dette kunne sies å være et gjennomgående og definerende tema.
Torgny Segerstedt ble 69 år gammel, og rakk akkurat å oppleve slutten av andre verdenskrig. Han fulgte etter sin kone som hadde vært død i ni år, og moren som døde 61 år tidligere. Når fru Forssman døde er usikkert.
