Ett av TIFF-seminarene vi i Filmamasoner var met spent på, var naturligvis det med den fengende tittelen “Mer enn bitch og babe?“. Seminaret ble holdt av Rikke Schubart, førsteamanuensis i filmstudier ved Syddansk Universitet i Danmark, og baserte seg på hennes arbeid med boka ‘Super bitches and action babes: The female hero in popular cinema 1970-2006’. Schubart tar for seg noen forskjellige typiske klisjéer innen kvinnelige roller, og ser litt på hvordan de har utviklet og forandret seg.
De fem hovedtypene av kvinneroller som blir presentert, er dominatrix, rape-avenger, mother, daughter, amazon.
Dominatrix blir presentert med eksempelet Ilsa: She-wolf of the SS. Det finnes mange psykotiske 
manneroller også, men de psykotiske kvinnene som innehar dominatrix-rollene må også være sexy og villig. Dominatrix-klisjéen innebærer også kvinner i fengse-filmer, som for eksempel Pam Grier spilte i flere av (gjerne i regi av Roger Corman).
Rape-avenger er kvinnen som blir voldtatt av én eller flere menn, som så bruker sin seksualitet til å lokke dem i feller for å hevne seg. Klassiske eksempler er Ms. 45 og I Spit on Your Grave, mens variasjoner av denne stereotypen fins i filmer som Last House on the Left og Hard Candy. Jeg har skrevet langt mer om rape-revenge-filmen og dens utviklig her og her.
The Mother finnes i scifi-heltinne Ripley i Aliens. Mens Ripley har sovet søtt, har hennes egen datter rukket å bli født, leve hele livet sitt og dø som gammel (les: fraværende, dvs. arbeidende, mor går glipp av barnas oppvekst). Kjekt da at når Ripley våkner opp, dukker det opp ei søt, lita jente som trenger å bli tatt vare på. Også Ripley har jeg skrevet mer om, her: Stay away from her, you bitch!
The Daughter er naturlig nok motsetningen, og eksemplifiseres av Nikita og Hannah. Datterfiguren lar seg trene opp av sin far eller en annen farsfigur, gjerne til å bli voldelig, fordi hun ikke har noen annen mulighet for å klare seg. Små, søte jenter med store pistoler er en klassiker som tydeligvis aldri går av moten.
The Amazon er en kriger. I følge Schubart var de “originale” amasonene (som man ikke har noe bevis for at faktisk eksisterte), illsinte og mannehatende krigere. De kuttet av seg det ene brystet, for å gjøre kroppen mer optimal for bueskyting. De forførte menn for å bli gravide, men drepte så både mannen og eventuelle guttebarn. I gamle Athen måtte man visstnok, for å være en ekte mann, enten drepe en amasone eller temme henne og gifte seg med henne – slik at hun ikke lenger var en amasone. Xena blir brukt som eksempel på denne klisjéen, selv om Schubart selv påpeker at det ikke er helt teknisk korrekt.
Schubart henter fram et Freud-sitat for å forklare hvordan slike stereotyper har fått fotfeste: “Anatomy is destiny”. Hvis ens anatomi, her i betydningen kjønn, får diktere hva slags personer man blir, da begrenser naturligvis variasjonene og mulighetene seg, og man ender opp med statiske roller og stereotyper. Schubart mener at troen på at våre biologiske trekk kontrollerer hvordan vi oppfører seg, fortsatt er sterk i dagens samfunn.
Imidlertid fins det roller som kan gjenkjennes som deler av disse klisjéene, men som samtidig bryter opp med nye trekk, og på den måten utvikler og utvider rollene. Meget populære Katniss i The Hunger Game er ett eksempel på dette: hun er en selvtrent datter-kriger, og spiller ikke på seksualitet. Lisbeth Salander i Menn som hater kvinner er datterfigur og voldtektshevner. Schubart tror at Salanders voldtekt var en av de viktigste grunnene til at filmen ble så populær som den ble; det gjør noe med karakteren man følger med på, når man har sett dem gå gjennom den type fornedring.
Schubart drar også fram en scene fra Prometheus som hun likte godt – den vanvittige abort-scenen. Grunnen til at hun liker denne, er at det tross alt framstiller en kvinne som tar kontroll over sin egen kropp. I motsetning til en tidligere film i samme franchise: når Ripley i Aliens3 blir befruktet, hopper hun i den sikre død for å unngå katastrofen. Også i en nyere, og ganske annerledes film er moren nære ved å ofre seg selv for sitt barn; Kristen Stewart i Twilight syns det er helt greit å dø under fødselen etter å ha vært halvdød gjennom graviditeten, fordi hun kommer jo tilbake som vampyr lizm, lol. Promotheus’ Elizabeth Shaw klarer å bli kvitt alienen som er plantet inne i henne, men samtidig redde seg selv. Så hvor mye jeg enn irriterte meg over henne selv, må jeg jo innrømme at det kunne ha vært langt verre. 1-0 til Schubart der, altså.
