Scarlet road (2011) er noe så sjeldent som en gladfilm om prostituerte og deres kunder. På sine knappe 70 minutter klarer den australske dokumentaren å sette spørsmålstegn ved de fleste oppfatninger du skulle ha om temaet, og feier med det samme bort en hel del fordommer mot begge de involverte gruppene.
Vår kvinne i filmen, Rachel Wotton, er fra New South Whales i Australia, og kaller seg selv sexarbeider. Sammen med en partner har hun startet organisasjonen Touching Base, som jobber med å forbedre og forenkle handicappedes tilgang til seksuelle tjenester. Omtrent halvparten av Rachels klienter, som hun kaller dem, er sterkt handicappede, og vi får være med på møter med to av disse kundene. Disse to mennene er svært åpne med sine ønsker og tanker, og de møtene vi får overvære mellom dem og Rachel er gripende.
Jeg hadde ikke forventet noengang å bli varm om hjerterota ved å se på en prostituerts møte med sin kunde, og det er her filmen har sin styrke. Disse mennene som forteller sine historier, er fullstendig klar over premisset for møtene, de sparer i lang tid for å få råd til timene, og de ser fram til det like lenge. De har ingen mulighet til å få tilgang til sex på andre måter, og det vet de. Det er dype menneskelige behov som ligger til grunn for å ta steget til å kontakte Touching Base.
Det er ingen menneskerett å kunne kjøpe tilgang til noen andres kropp, og det er lett å argumentere for at det ikke skal være lov. Men Rachel viser oss også den humanistiske siden ved dette, det sterkeste argumentet for at sexkjøp bør være tillatt. Som hun forteller selv, gleden hun bringer disse menneskene er det som inspirerer henne. Hun ser hvor mye det betyr for handicappede å bli tatt alvorlig også som seksuelle individer, et tema det snakkes svært lite om. Men helsearbeidere ser også dette behovet, og derfor arrangerer Touching Base seminarer hvor de deler sin kompetanse og erfaringer, med stor interesse fra deltakerne. Det er åpenbart et dilemma mange av de som jobber med handicappede støter på.
Tross de varme menneskemøtene, så skurrer det når mennene må spare i lang, lang tid for å få råd til en time, og vi påminnes om at det tross alt er en business. Men dette skurrer også for Rachel, som jobber med å få på plass en non-profit-organisasjon som skal kunne tilby seksuelle tjenester til handicappede gratis. En annen scene drar oss tilbake til virkeligheten, og viser hvilke holdninger Rachel må håndtere, der hun er på konferanse for å presentere sitt prosjekt, og en av de andre deltakerene kommer bort og spør hvor mye hun tar.
Rachel sliter, ikke overraskende, med å bli tatt seriøst. Som sexarbeider føler hun at hennes synspunkter kontinuerlig nedvurderes, og spesielt av akademikere, som stadig skriver artikler om hvordan det ikke eksisterer frivillig prostitusjon. Hun har bestemt seg for å slå dem på hjemmebane, og gjennom filmen følger vi også hennes vei til en doktorgrad om sitt virke.
Rachel er ressurssterk og reflektert, hun er engasjert i sexarbeideres rettigheter. Hun bruker mye tid på å reise rundt og presentere Touching Base på konferanser, og knytte bånd til sexarbeiderorganisasjoner i andre land. Her holder filmen et speil opp mot oss selv, da Rachel reiser til en konferanse i Sverige. Norge og Sverige har samme sexkjøpslov, og i et møte med en svensk versjon av Rachel som også jobber med handicappede, stilles det betimelige spørsmål ved effektene av denne loven. Finnes det noen situasjoner der sexhandel bør være lov? I tilfeller som disse, hvor det ikke innebærer utnytting eller ofre, sexisme eller kriminalitet? Det er vanskelige spørsmål i teorien, men her byr faktisk realiteten på klarere svar i løpet av denne filmen.
Det er ikke en spesielt vakker dokumentar, rent visuelt sett. Den bruker ingen effekter, men lar oss komme ekstremt tett på. Allikevel blir den aldri tung, den holder seg lys og lett og danser på overflaten av det vi bare kan ane dybden av. Den problematiserer heller ikke sexhandel i andre former, og konsekvenser av den liberale lovgivningen de har i New South Wales, men forteller gladsida av sexhandel. Dette er akilleshelen i dokumentaren, og med den knappe spilletiden hadde de hatt tid til å koble solsida opp mot skyggesida for å gi den litt mer tyngde. Men den fungerer godt på sine egne premisser.
Dokumentaren fokuserer på å fortelle historien om Rachel, og vise utfordringene hun står ovenfor parallellt med å vise den dype menneskelige effekten av det hun gjør, som er lykkelige multihandicappede menn som forteller at de har funnet tilbake til livslysten. Uavhengig av politisk standpunkt i denne saken ville det vært vanskelig å møte disse med rak rygg og fortelle hvorfor dette ikke bør være lov. Lille, korte Scarlet Road lærte meg mye om sexarbeidere, deres kunder og meg selv i prosessen. Køyr debatt.
