Våren 2011 gikk eneste sesong av komiserien Åse Tonight på NRK. Serien kan ved første øyekast føye seg lett inn i rekken av såkalte “pute-tv”-serier; det vil si tv som er så pinlig, kleint og flaut at du må gjemme deg bak puta for å klare deg. Når man ser nærmere på serien som Pernille Sørensen har skrevet manus til og har hovedrollen i, er det allikevel minst én ting som skiller seg ut:
Hovedperson Åse Moe er en ganske gjennomsnittlig og egentlig litt kjedelig person. Åse er 30-og-noe og bor i kjellerleilighet hos pappa, jobber i en butikk som selger kort til alle anledninger, har to venner som hun alltid henger med, og er håpløst avstandsforelsket i sin kjekke sjef (mens hun ignorerer kollegaen Trygve, i Trond Fausa Aurvågs skikkelse). Hun er i tillegg helt tydelig en fiksjonskarakter, i motsetning til hovedrollene i mange av de bedre kjente “pute-tv”-seriene, som Curb Your Enthusiasm, Klovn, Helt Perfekt eller Hjerte til Hjerte. I alle disse seriene deler hovedrollen navn med skuespilleren som spiller dem, og de har et liksom-dokumentarisk preg som skal få oss til å tro at vi følger skuespilleren rundt i deres hverdagsliv.
Når Åses egen hverdags blir for kjedelig eller flau, dagdrømmer hun seg bort til sitt eget fantasi-talkshow; Åse Tonight. Her er Åse en høyt elsket programleder, som får så forskjellige personer som Valgerd Svarstad Haugland, Arne Scheie og Erik Solheim til å gi henne råd – samtidig som de beundrer henne, hun som er så fantastisk.
Hvor bevisst var så Pernille Sørensen på dette grepet, at Åse ikke bare er en fiksjonskarakter, men også helt gjennomsnittlig?
– Jeg tror at for mange mennesker er det mye mer ønskelig å framstå som om man har kontroll over livet sitt, og er kvikk og morsom og noen å se opp til, enn det er å henge med kjendiser. For en del av oss kan det å være “on top of things” virke mer uoppnåelig, forklarer Sørensen.
– Og når det gjelder dagdrømmene, så har jeg alltid syns det er gøy med den oppfatningen man har av seg selv i hodet sitt, og hvordan den ofte ikke henger sammen med den man er til daglig.
At man har et slags glansbilde av seg selv, da?
– Kanskje det. Fantasi-talkshowet var en forlengelse av idéen om at man i sitt eget hode kan føle seg som en veluttalt verdensmester som kan prate med alle, bare man får god nok tid og den riktige anledningen. Man sitter jo ofte og ser på tv og tenker, “hvorfor spurte de ikke om det i stedet?” eller “Kan de ikke slutte å gå sånn rundt grøten?”. Med talkshow-vertinnen Åse hadde jeg lyst å treffe den lille stemmen inni hodene til folk, den som sier at hvis de hadde møtt Magne Furuholmen i et middagsselskap, så hadde man nok hatt det ganske hyggelig. Jeg tror det er vanlig å tenke at “men jeg hadde jo turt å stille litt mer ærlige spørsmål, være litt mer rett på sak enn profesjonelle journalister”.
– Hovedargumentet for talkshow-biten av serien var at det var en enkel måte å vise fram Åse som den ressurssterke personen som hun gjerne vil være. Intervjuene ga dessuten en fin rytme til programmet, siden det kunne brukes til å gi hovedhistorien mer fart i ulike situasjoner, og dytte Åses liv i nye retninger. Og så åpner det jo opp for mange flere typer humoristiske situasjoner. Man kan bruke kjendis-gjestene på mange forskjellige måter – ved å la dem være den personen som folk forventer at de skal være, eller å snu forventningene helt på hodet. Dessuten vil man jo gjerne identifisere seg med kjente og respekterte personer, så kanskje noen tenker at “hvis Solheim går god for serien og hvis Sylfest Lomheim ler av dette, så burde jo jeg gjøre det samme”. Humor virker alltid smartere når smarte folk er med på å lage den!
Lurt! Og når vi snakker om å “lage humor” – hvordan ble Åse til i begynnelsen?
– Hun ble først og fremst til fordi NRK spurte om jeg ville skrive en serie til dem med meg selv i hovedrollen, og det sa jeg selvfølgelig ja til. Og så ble det til Åse fordi jeg selv alltid har vært en sånn type som ser for meg scenarier og samtaler i hodet på forhånd, før de faktisk skjer. Jeg kan fantasere om hva jeg kan tenke meg å si, og hva den andre helt sikkert kommer til å svare. Også blir jo virkeligheten aldri sånn som man har sett det for seg, så det hele er en ganske unyttig tankeoperasjon. Akkurat det hadde jeg lyst å lage serie om.
Er Åse litt en taper?
– Hun er en underdog. Jeg elsker underdogs, det er noe av det morsomste jeg vet; mennesker som prøver å ligge i tet, men som ikke har nubbesjangs til å nå dit de vil, bare fordi den dårlige selvtilliten deres ødelegger for dem. Jeg elsker det morsomme ved såre og mislykkede mennesker.
Var Åse en utfordrende rolle for deg, sammenlignet med andre ting du har gjort?
– Det var egentlig en rolle som lå ganske lett for meg å spille, nettopp fordi hun ikke er så langt unna den litt forvrengte, usikre og ressursløse versjonen av meg selv, hehe.
Men dagdrømmene til Åse tar vel kanskje litt mer plass en for de fleste av oss. Hva tenker du at all dagdrømmingen gjør med hverdagslivet til Åse?
– Dagdrømmene var ment å gi Åse en ny motor inn i en situasjon som hun gruer eller gleder seg til. Dersom hun treffer Jon Almås, og drømmer om at han var far til hennes barn, får hun litt for mye overmot inn i neste situasjon – da prater hun heller litt for mye med ham i butikken, slik at det motsatte at fantasien skjer, og han tvert i mot syns hun virker masete og uintelligent.
– Samtidig gjorde dagdrømmene, med alle personlige råd fra kjendis-gjester og så videre, at hun lettere kunne få en indre motivasjon til å prøve noe nytt. For eksempel å klatre i klatrevegg, be Christian (sjefen, journ.anm) på date, eller si til Trygve at hun elsker ham.
Vil Åse fortsette å prøve nye ting? Får vi se mer til henne i fremtiden?
– Jeg håper selvfølgelig det, men det foreligger nok ingen konkrete planer for øyeblikket… Men man skal aldri si aldri. Melonas hadde tre sesonger fordelt over ti år, så hvem vet hva NRK vil ha i 2016?
Filmamasoner krysser fingrene for gjensyn med Åse! Inntil videre er Åse Tonight tilgjengelig på DVD. Se smakebiter hos NRK her!
